 |
| Klagemuren-ill. |
9.
ORD
Ord i spenn mellom to lyktestolper.
Ord i stillhet under månesigden.
Ord som gjenspeiler tankene
Fra den ene til den andre.
Lys som bueganger, som bruer,
Som åpenbaringer mellom to
Som kjenner hverandre, som ser
Lys gjennom ordene.
Ord som alltid må være der,
Som far og mor, som søster og bror,
Som uforstyrret tar i oss
Og gir oss et lyttende grep.
Ord som er gjennomsiktige, snøhvite,
Som åpenlyst gir til kjenne
Sin identitet, sin kjerne.
Ordene som er så inderlige, så nær
At en kjenner hjertepusten, varmen,
Og ser at de folder seg ut
Og åpner seg for lysstråler.
Vårt øye ser, vårt hjerte kjenner.
Vi forstår og gjenkjenner punkter i veven.
Vi hører ropene fra begynnelsen.
De tar i oss, løfter oss, beveger oss,
Avkler oss, er dristige og befriende.
Vi er blendet av ordene fra øyeblikk til øyeblikk.
Selv om de er bruddstykker, brikker
I en tekst, et ledd i en figur, en tone i
klaveret,
Så åpner de oss til en tryggere tilværelse.
Vi er selv hugget ut, som ordene,
For å fylle mønsteret, vårt eget bilde.
BARE
Bare denne ene stemmen, bare en ving, et
ord,
En lysning, en tråd i veven.
Annerledes, som et glasskår, så flyktig,
Funnet igjen og limt sammen.
Bare rett fra en urolig verden, forvandles
Til en tigger, som gjemmer ordene.
Bare en vanlig hverdag, en vanlig stemme i
landskapet:
På fjellet, i skogen, i vinden, under åpen
himmel.
Bare i en slik verden kan vi se Guds
skaperverk.
Vi føler oss annerledes, bare som den vi
er.
OMKRING
Omkring meg er steiner og mose,
Omkring meg er trær og fjell,
Omkring er den evige osen,
Fossen som aldri tar kveld.
Omkring meg er evige hender,
Sfærer som folder seg ut,
Omkring meg er lys og himmel,
Blomster og krystaller,
Og etterlengtet klarsyn,
Mangfold, og alt i overflod.
Omkring meg vever en kjerring,
Sakte, og skjuler sine tråder.
Omkring meg er sommervinden
Og bebuder et eventyr.
Jeg går fortrolig i vannet
Og svømmer omkring min båt.
Det plasker fra andre siden.
En fugl, med vinger i spenn.
En tigger har sett mine hender,
Og tankene går i land.
Det fosser i bølger ved stranden.
Omkring meg er himmelen blå.
HAVET
Havet samler skyer, havet samler gull.
I dag er havet klarhet, stille.
Hver flukt på havet åpner for lange spenn.
Jeg reiser mellom morgendag,
Og alle valg vi gjør.
Havet holder fest for sine, er taus om alle
himmelblåner,
Gir håp til dem som strever: tiggere på
mørke veier.
Fremtiden er havet, speilet mellom
himmeltrær.
Hva skal neste dag fortelle?
Vi har våget spranget ut.
Havet murrer som en tidsportal, og lyser
grått,
Stillferdig, åpent, gjennomboret av tusen
øyne.
Dypets mystiske erindring gir oss
morgengryets gaver.
Vi er født til hav og himmel. Alltid skal
vi være sammen.
Hvem av oss blir så den siste?
Solen drypper sine stråler. Havet danser,
synger, spiller.
Barnet måler evigheten.
Like langt og like kort, like dypt og høyt
og flott
Gir havet av seg selv,
Og favner oss i nakne drømmer.
LYS
Har du lyset i sikte?
Du forlot dine kjære, og er hjemløs.
Hvor går dine steg?
Hva tenker du om kronbladet
Og støvbærerne?
Du er i Midtens rike. Hvor er det?
Guttene speider. Jentene svømmer.
Den dype stillheten våker
Og hilser hver og en med et smil.
Den største du møter er patriarken.
Hvor kommer dine bønner fra,
Og hvor har de sitt mål?
Hjelp alle mennesker å se lyset.
Kan du se Mesteren i sin høyborg?
Glansen fra de befridde landene,
De gjenfødte menneskene
Stråler sannhet og fred.
Lys er en varig verdi, en evig kilde.
Er du nysgjerrig på ordene, kraften?
Da må du lese skriften, den hellige boken.
Ordene er ikke gjemt i et kloster,
Men åpne for alle og enhver.
De opplyste menneskene har evnen
Til å nyte ordet, til å hvile i sannheten.
Av kjærlighet skal alle få del i pakten
Om det evige lyset som skinner i mørket,
Om ordet som gir evig liv.
 |
| Morbærtreet-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar