BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D9 *Sigve Lauvaas

K.H.Jerusalem

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D9 *Sigve Lauvaas

HÅP

Avisene gir ingen håp.

Vi lever med, og løper linjen ut.

Krig og uår, kaos lover ingen vår.

Det mørkner. Miljøet taper seg.

Hvem kan se en fremtid nå?

Endetidens tegn vil lyse opp.

Jerusalem er vektskålen, vår trøst.

Min bror, mitt folk er tråkket på.

Kristi menighet må se i dag.

I navnet er du levende, med håp.

Vi er på vei til fremtiden.

Englene skal synge ”Fred på jord”

Og salve Lysets barn med kjærlighet.

VÅKN OPP

Nytt liv skal åpne fremtiden.

Vi gir vår arv, vår tro.

Våkn opp, og be om fred, mitt barn.

Vær varsom, se vår fremtids lys

Er skrevet i en bok.

Vi lever på en visshet om å høre til,

En kjærlighet som holder fast,

Som gjør oss til en surdeig, kraft,

Som åpner for det nye liv,

For horisont bak alle hav

Og den nye jord.

HØR

Hør nødrop rundt den vide jord. Hør klokker kimer, tiden går.

De siste ting er veket bort, og Israel vil gjenoppstå.

Oppløft ditt syn. Se stjerner, sol. Og veien er beredt, min venn.

Ta kappen på, og gå i dag. Følg lyden etter hammerslag

Og budskapet om ”fred på jord”.

Det finnes håp for den som tror,

For den som nå er født på ny, og kjenner Frelseren, vår bror.

VÅRSMIL

Hun er som et smil, som en vårpust, en brud,

Som streifer mitt innerste øye.

Mitt hjerte er rørt av elskov, og bønn

I synet av denne kvinne.

Hun leder meg hen til en lykkedrøm -

Ved kanten av stupet.

Der seiler en måke. Der vaker en laks.

Og fiskeren letter sitt snøre.

Smil, mine damer. Jeg smiler igjen.

Hver stein skal love sin troskap.

Jeg maler et bilde om kjærlighet,

Om fred over jorden – til evighet.

Som fossen lyser en stjerne.  

VÅRT LIV

La fossen buldre, la solen blø.

Ved elven ligger monarken død.

En viking går gjennom ild og vann.

Vårt liv er alltid i fare.

Gud, redd oss fra listige angrep og nød,

Gi oss en himmel med Livets brød.

Vi går over grensen til Det hellige land.

Vårt liv er i dine hender.

FLYKTNING

Vi er alle flyktninger. Vårt flyktige liv er en svøpe

Til stjernen viser vei.

Vi går igjennom skapelsen til Det nye Jerusalem.

Vi går på det bølgende hav, til et fedreland

Bak død og grav.

Vi reiser til grønne enger og evige palass.

Frimodig skal vi stige høyt, som Jakob i et syn,

Og se Den nye jord som evighetens paradis.

Vi går med bankende hjerte til en ny virkelighet

Der alle årer blir dradd i land

Og solen lyser klart, for vi er alle der,

Som stjerner på Guds himmel.

ORDENE TALER

Frels meg fra mørket.

Jeg er et barn i vrimmelen.

Jeg leker god og snill,

Og sørger for lys.

Frels meg fra de vanskelige valg,

Så jeg kan gå lett

Med ømhet og håp.

Forleng mine dager,

Så avstanden ikke blir så lang.

BRØD

Gi brød til dem som roper navnet

I det hellige rommet.

Gi brød til de ensomme,

Og se til alle som vandrer i mørket.

Gi lys til dine venner -

Som beveger seg som fremmede

Og leter etter et herberge.

Gi sol til de som gråter og hungrer,

Og vekk opp de motløse.

Se de fremrakte hender

Og fyll dem med kjærlighet.

LIV

Alt du rører ved får liv.

Ditt navn vekker jorden

Til en ny vår.

Og skyene rakner –

I solstråler fra de dype haller

I himmelrommet.

Ørkenen blomstrer,

Og fisken springer i vannet.

Menneskene åpner sine lepper

Og synger ord fra kilden.

Livet kommer inn i huset

Og gir oss fred.

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D8 *Sigve Lauvaas

Boller og brød-Ill.


BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D8 *Sigve Lauvaas

BRØD

Det eneste trygge

Er brød som er mer enn mat.

Noen kan hjelpe med daglige brød

I en vanskelig verden.

Tal ikke ordene bort til en fremmed

Som ikke forstår.

Gi brød til de nakne og fattige

Før solen stuper i havet.

Ånden er brødet som aldri forgår.

Vi er de forkomne

Som venter bak murene

Og lukker hjerte for det hellige.

HÅND

En hånd holder meg oppe

Og noen våker over meg dag og natt.

Ånden trøster og gir krefter mens jeg sover,

Og lyser den veien jeg skal gå.

I mitt hus er der mange rom,

Men mange vandrer videre i natten.

En hånd åpner døren og tar imot

Som en far tar imot sin bortkomne sønn.

Og ordene lyser som et seil over alt levende

Og kaller menneskene tilbake.

En hånd er vårt håp, og vin og brød,

Som et anker i den mørkeste natten.

Ånden tar oss til seg som diebarn

Forvandlet i kjærlighet og tro til et nytt liv.

KORN

Hør ikke klagerop

Når kornet er gult, når hjertet har fred

Og tiden er høst.

Hør ikke den frosne jorden

Når solen kommer inn

Og huset er dekket med stjerner.

Ta ordene opp av skuffer og skrin

Og dekk til fest,

For det kan bli for sent å klage

Når tankene renner i havet.

Kornet er vårt liv

Som ordene

Og alt renner i kroppens melkevei

Til Paradis.

ALENE

Nesten alene holder jeg bekymringene,

Og mitt elskede hjerte

Kommer nærmere den tiden som var.

Og aldri glemmer jeg henne

Som ganske ung kom imot meg

Og lyste som en stjerne og gav meg håp

Som ennå lever.

Alene må jeg vandre gjennom alt

Som en sønderknust

Gjennom dype skoger og høye pass.

Og Mozart og Brahms spiller

Mine strenger gjennom nattens mystiske brønn

Til en ny arena, til et nytt landskap

Med fotspor av ånd og kraft.

På viddene i høyden finner jeg fred

Som den minste,

Alene med ordene som vugger

Som lauv og gras og lyng

Inn i en annen tid, inn i det ukjente

I drømmer og syn.

NATT

Det er natt, og jeg vil drømme: karusell.

Se i dypet, høyder, vidder, og fjell.

Jorden svinger, mennesker på hjul.

Natten åpner porten for ditt indre syn.

I det fjerne, stjerner banker på min dør.

Engler hilser, bøyer seg og går mot sør.

Alle vinker: trær og blomster, fugler, barn.

Natten er som troll i eske, eller garn.

Vinden fløyter med sitt fløytespill.

Du er elsket høyt av Gud i himmelen,

Og av mor og far og alle gode hjem

Er du elsket – som den aller beste venn.

Drømmen stopper litt, og natten glir.

Jeg skal drømme det som er mitt liv.

Hvert et steg på jord er reise i det blå

Tid og rom gir visdom, tro å bygge på.

Kjærligheten vekker meg, og dagen gryr.

Jeg skal vandre dype natt og eventyr.

Jeg skal lese, skrive dikt, mitt blod.

Alt jeg er skal fødes nytt i hellig jord.

ROM

Med utsikt over øde rom går jeg en tur,

Og dere ser mitt spor i snø ta av.

En elv er dyp som natten, og en stjerne viser vei.

I denne verden står en drømmer mellom alt

Og skriver brev, og dikter liv av døde ord,

Av ånd og kjærlighet, og lys.

Jeg har gnisten til å se inn i fremtiden et sted,

Og min tanke maler som en katt hver dag:

Om verden bare var et hjem av snille barn -

Kunne rommet vært en stjerne i det blå,

Og menneskene engler,

Eller noe annet stort og vist vi ikke kan forstå:

En hånd for hjelpeløse, fattige og syke,

Som ikke har et hjem, et rom, en seng å hvile hodet på.

Bare drømmer. - Ledig rom bak stjernelys,

Der engelen og vennen din skal bo.

ORD

Bare dette er mitt ord.

Kunsten legger ingen spor.

Ord er ånd som lever, lever.

Kjenn vår egen tid.

Den krever.

Alt jeg har er ord.

Ord skal vekke den som sover.

Ingen under, ingen over.

Alle er i samme kor.

Hvor er du når ordet taler?

Kjenner du de høye saler?

Engler flyr fra sør til nord,

Som en fugl er vår ord,

Som et hjerte i vår verden,

Som en hånd å holde i.

UNG

Det er sommer. Det blir høst.

Vinterkulden kommer.

Våren kommer.

Årstider ruller som en vind i oss.

Vi går i ring, men stadig opp.

Hvor har vi våre øyne fra?

Hvem ser og hører gjøken?

I morgen var jeg sjeleglad.

I dag er jeg en ørken.

Min hånd er flat, og ingen vet

Om kjærligheten varer ved,

Om halve verden sprekker.

Mitt syn er langt. Mitt liv er kort.

En hånd jeg holdt er visket bort.

En stjerne er begravd, og død.

Jeg elsket engang denne glød.

Mitt hjerte tilber denne ånd

Min ungdoms flamme, var og skjønn,

Mitt lys i alle tider.

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D7 *Sigve Lauvaas

Vega-Austvik-Ill.



BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D7 *Sigve Lauvaas

ORD

Disse ord, som er min mat.

Mitt daglige brød,

Gjør meg sterk og sunn og glad.

Ordene går inn i meg

Og svever som mannakorn,

Som kjærlighet,

Ånd og liv, vann og brød.

Som blodet går de rundt i meg

Og holder meg, og gir meg kraft,

Og skaper lys i overflod.

Hvert ord er noe mystisk, rart,

Et tankekorn, en hellig bønn:

At noe stort må skje

Med vin og brød,

At ordene må finne rom

Og vokse inn i himmelen

Og velsigne oss med englesang

Og kjærlighet.

Mitt ord er brød og ånd.

DET FLØYTER

Det fløyter i gresset, det fløyter i hjertet,

Og ånden blåser mot fjell.

Hånden blir varm når det fløyter i gresset.

Min elskede fløyter i kveld.

Det fløyter på stier, i lyng og einer,

Og trærne suser om kapp.

Jeg trykker ditt navn, som et evig minne

Om kjærlighet, edel skatt.

Det fløyter gjennom tusen år, som en dag.

Og ungdommen kommer igjen.

De våkner og fødes på ny.

Mitt hjerte får kraft av stjerner og kjærlighet.

Det flyter i menneskemylder, min venn.

Mitt liv er et eventyr.

TA MEG MED

Ta meg med til et øde sted

Så jeg kan hvile,

Ta meg avsides en stund, så jeg kan se.

La meg høre din røst og kjenne din kraft,

La meg finne din sti i mørket,

Så jeg kan hvile.

Ta meg inn til ditt hjerte, så jeg kan kjenne din puls,

Så jeg kan møte ditt ansikt og kjenne din fred.

La meg se hvem du er bak skyene,

Så kursen blir klar, og ordene dine får virke

Som et reisverk, en klippe, en borg.

Gjør meg sterk, gjør meg kraftfull og mektig

I dine ord, på veien, i stormen,

Så jeg kan kjenne din stemme og se hvem du er,

Som en levende skygge, som en elv

Som aldri går tørr, en kilde til liv og ånd.

Og velsignet være du som tar imot

Vin og brød.

FERDIG

Huset er ferdig, og jeg kan flytte inn.

Det mørke og kalde er veket bort.

Det lyser i dag, og himmelens stjerner er tent.

Jeg går med min frakk fra en annen tid.

I dag vil jeg skrive mitt navn.

Noen har grepet min hånd, og jeg bøyer meg ned.

Jeg er sterk i din ånd, som fører meg dag etter dag

Til et nytt landskap, over grenser, til jordens hjerte.

Og jeg jubler i lykke over de modne aks

Som lyser og lyser.

Jeg er ferdig til å åpne døren, ferdig til å flytte inn

Med øyner og sjel, med blankpusset ånd

Fra en annen virkelighet. Jeg er ferdig med livet

Som ruller over jorden. Jeg flytter inn i dag, i huset

Med vinduer av nåde, og ser visdommen

Som en sky av lykke fra rom til rom.

BØLGER

La bølgen komme.

Jeg bølger i min stol,

Og håret gråner.

Ute går en fattig bror

Og lengter hjem.

Det bølger hele livet.

Alt er bølger nå.

La meg lese navnet ditt

Mens tiden går.

Jeg rekker deg min hånd

Og håper

Jeg kan treffe deg igjen

Før det er for sent.

VEIEN FREM

Naken og trett går vi,

Uten svar.

Fuglene lokker sine kjære.

Vårt landskap forvandles

Med hud og hår.

Mennesker møtes,

Og tiden går.

Så enkelt kan noe være.

Trett ligger hjertet og roper

Det nye liv,

Og blomstene sår spørsmål og tvil.

Det kimer fra kirketårnet

En dypere klang.

En ny begynnelse synger i oss.

Evigheten med frukttrær

Holder oss våkne

Og vi kan se et nytt landskap

Bak alt.

Så sovner vi inn

Som et rullende hav,

I lys og kjærlighet, bak vugge og grav,

Og hører fløytemusikk som forvandler vår sjel

Til jubel og sang i evighet

For den nye fødsel.

MITT HJERTE

Mitt hjerte slår,

Og noen kommer til mitt hus.

Mitt hjerte slår i stillhet

For min kjære drøm.

Mitt hjerte banker på en dør,

Og jeg får komme inn.

Fuglens vinger søker ly.

Et barn har frosset som en blomst,

Men hjertet slår.

Fortell mitt hjerte om en ring,

En krans som favner alle barn.

Fortell om varmen som gir liv,

Og lyset, ånden, navnet

Til mor og far,

Som tror på deg,

Og bærer deg igjennom alt:

Av kjærlighet.

Min elskede, mitt hjerte,

Mitt eget barn.

Forvandlingen har skjedd.

Et ord om håp gir trøst og visdom,

Og kraft som brød og vin.

UENDELIG

Våre veier er uendelige, våre stier rekker bortenfor alt,

Som en hånd, som et lys.

Uendelig er vårt landskap. Vår slette lyser

Og reiser seg, som en stjerne, som et fjell,

Stadig høyere, uendelig, stille.

Og skogen hvisker med sin rolige stemme,

Og du selv er som et utstrakt beger, og tar imot.

Uendelig er våre veier. Vårt hjerte hungrer etter nøkkelen.

Vi er et uendelig hus i bevegelse. Vi venter på soloppgangen

Og går langs murene i natten. Vi leter etter en dør,

Et hus, en sjel som vi kan tilgi: for alt.

Vi er barnet som vender tilbake.

Våre veier møtes ved en åpen port, ved en borg.

Vi går over grensen i lyset, og ser evigheten i et sekund.

NAKNE ORD

Noen ord kommer til meg nakne

Og gir meg et nytt sinn.

Nakne ord velter imot meg i drømmer

Og setter dype spor.

Ordene følger meg som ånden

Gjennom hele livet.

Jeg er i en sirkel av lys

Og leser mitt navn.

Ordene synger og taler og ler

Inn i mitt innerste rom.

Naken som ordene vandrer jeg ut,

Der stjernene danser.

STJERNER

Min nøkkel passer,

Og porten står åpen,

Og fuglene kvitrer og fuglene våker,

Og tusen barn følger stjernespor -

Ut i det ukjente landet.

Våre hender holder en stjerne

Som solen holder vårt liv

Inntil den dagen vi vandrer

Som en stjerne bak det hellige teppe

Og ser vårt daglige brød

Bli til messesang.

Den som har nøkkelen skal leve

Bak stengte dører og rom

Og kjenne kraften stige

Som et fortrolig pust, et lys, en glede

Inn i stillhetens mysterium -

Og vandre sammen med engler

I en åndelig atmosfære

Mot nye stjerner.

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D6 *Sigve Lauvaas

K.H.Naturbilder

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D6 *Sigve Lauvaas

KANSKJE

Dette kanskje bygger opp

Våre drømmer.

Håpet, troen, ankeret i livet,

Hva vi vet og ikke vet

Dirrer som en stemme, ekko

I vår hjerne.

Intense spirer roper inn i verden.

Vi er mange.

Våre nerver er i slekt med Gud.

Alt vi eier, alt vi er

Åpner, lukker, lyser

Til vi dør.

Kanskje rekker ingen frem

Før det er natt?

Kanskje må vi lide, trøste

For å elske våre egne,

Kjenne kraften fra det høye,

Ånden, dette ene

Som kan skape

Nerven i vårt liv.

ORD

Tal ikke om ord. Gjør alvor av reisen

Inn til ditt indre. Se speilet roper

Og taler, synger, maner ditt sinn.

Hellige tanker kommer i flokk

Og stormer i natten.

Utslått er ordene. Reisen er begynt.

Feberen fosser i mine årer.

Skriver du bilder, må noen se.

Ordene taler som fjell og stier,

Som manna på veien:

Som kjærlighet.

Poeten drømmer, maleren lengter å forme med kraft.

Overjordisk stiger den svake, og øyner håp.

Der, i en stjerne, vil jeg bo,

Og dele mitt ord til de etterlatte som stormer i huset,

Som vandrer langs stiene til jordens ende,

Til evighetens vektskål.

SE

Det en ser er ikke alt.

Ingen speil kan måle dypet i et hav.

Alt er vårt, så lenge vi lever.

Hvert øyeblikk, hvert hjerteslag

Gjør verden stor.

Det minste frø vokser til en skog.

Hvert menneske skal opp og fram.

Som barnet øyner vi et håp,

En varde, lys, et annet land,

Der veien går.

SPOR

Se ikke etter de smale spor,

Se etter speil,

Og følg det kallet du har fått.

Legg ringen bort, og hør

Den vare stemmen i ditt bryst.

Trøst fattige og syke, gi ditt korn

Før natten blender alle lys,

Og du er der.

Se etter stier i det blå.

Hvert fjell har høyder du må gå.

Vær tro i alt

Så kan du puste fritt, og se

De andre med et smil.

Vær glad. Solen pusser alle sår.

Som katten har du liv i overflod.

Din time kommer snart.

Er du min venn? så gi meg noen ord, et tegn,

Før alt blir nytt.

Legg pannen inn mot helligdommens skjød.

Hør hjertet tikker. Vi lever i en farlig tid.

Når alt er slutt vil noen gå igjen.

Min ånd forvandler jorden til en båt.

Så seiler vi til Paradis.

Ta hånden min. Fest alle plagg.

Se bølgen kommer, og jeg hører sangen

I evighet, i evighet.

NATT

Sover du i de langstrakte netter,

Har ingen lov å banke på.

I de lange, endeløse rom, hviler sjelene,

Og venter på forløsningen.

Hver natt gjenskaper Gud, og gjør levende.

Hvor er du under stjernene

Når kulden biter?

Du må ikke sove når ånden kaller.

Snart er det for sent å vende om

Til andre siden, til de levendes land.

Lyset kommer over alle mennesker,

Men natten gjør blind,

Og du trenger et nytt hjerte.

Gjenskapelsen er vårt speil i Gud.

Det hellige samfunn leder oss på veien.

Våre valg er vår reise til evighet.

Kjærligheten løfter oss til det nye Jerusalem.

FROST

Brødre fryser. Alt jeg har er ord

Som strekker seg ut, som blåser med vinden.

Bitterhet og hat, krig og vold, smerte og tårer,

Eter seg inn i vår sjel, i vårt blod.

Vi er fattige ved et bugnende bord,

Fordi vi glemmer å dele,

Vi glemmer å sende lys ut i natten

Så andre kan se – og finne veien.

Mine søsken har ikke brød og vann og hus.

Hvem kan jeg gå til med tomme fat?

Jeg glemmer å vitne om våren og varmen.

Sommeren er langt borte. Folk fryser til døde.

Vi er som ulvene. Vi jager etter stadig mer,

Og glemmer det vi har, vi glemmer arven.

Vi sitter ved de rikes bord og spiser oss mette

Og glemmer at havet roper, og menneskene fryser.

LYTT

Lytt til min musikk.

Halleluja.

Lytt til min musikk i dag.

Se, alle lytter til sin indre stemme,

Lytter til sitt eget hjerteslag.

Lytt til tonen, lytt til vinden.

Lytt til stillheten som vugger deg i søvn.

La oss lytte, være våkne.

Se, musikken banker i ditt bryst.

Alle lytter med evighetens klokker.

Lytt til sangen som er ny.

Hør fortellingen om Moses

Og bli forvandlet.

Se folket gjennom Det røde hav.

LAUV

Noen visne blader lyser.

Mitt selskap blåser bort.

Jeg er fortrolig med min egen hverdag.

I morgen skal jeg ri til Miklagard

På oppblåst hav,

Så er jeg fri.

Lauvet legger seg bak busker og kratt

Og gjemmer seg i Åsen.

Lauvet skriver våre navn med nervestrenger

Og går i hi, som ordet,

Til noen åpner det igjen, og leser.

Hva heter du? Mitt lauv er over alle fjell.

Jeg ser en vandring over hele verden.

Alle søker noen, alle har et svar.

Gi aldri opp. Gå frem i visdom, søk det hellige,

Så vil du en gang nå Jerusalem.