BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D1 *Sigve Lauvaas

Natur-Ill.

BRØD

ORD

 Dikt

2009

  

SIGVE

LAUVAAS

Nobel Forlag

Sigve Lauvaas, 6 år

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D1 *Sigve Lauvaas

ORD

Ord du må ha

Ligger og venter.

Glatter seg ut

På is,

Og snurrer

Når du åpner lokket

Og tømmer

Glasset.

VISSHET

Jeg vet ikke

Om jeg er nær ved

Eller langt borte.

Jeg kjenner ingen her,

Og har undertegnet

Den siste reisen.

Under jorden kan kontakten

Gjenopprettes,

Og jeg følger sporene

Og finner nøkkelen til huset

Jeg forlot gråtende.

Med syriner i nesen

Og øynene fulle av symboler og tegn

På alt som ligger foran,

Venter jeg en hellig utgang

Der du er vissheten og min drøm,

Åpenbart i sol og vind.

Og ditt ansikt lyser.

TAL

Nå er det tid å se etter blåbær i skogen, kjære.

Så tal om det du føler inni deg

Når dagene går og høsten kommer som en tyv

Og tar lauvet med, og du er ribbet

Som et tre i parken, som et lys, og hvisker

At fjellene må åpne seg.

TAL

Tal ikke for døve.

Vær villig, og se

At det nytter å gi.

Frimodig og sterk

Er den som lyser for andre

Og vil frem.

NED

Nedover, nedover, ned i kjelleren,

Til mørket som lukker seg bak

En smal gang med vindu mot en bakgård,

Der søppeldunkene står

Til sent om kvelden.

Her ned ruller elevatoren

Og tar med seg de som skal opp,

Som ikke lenger vil dra i snora,

Men være med

Og kjenne taksten til fingerspissene:

At de lever, og har fylling

Og broer i gebisset,

Langt fra det offentlige rom

Og de grønne skogene.

SØL

Ikke søl på meg, ikke dytt

Takstein av liv i tinningen,

Vær med i samfunnet,

Definer deg selv, -

Ellers vil andre gjøre det.

Stakkars, ikke sov. Ta deg sammen

Og tenk hvor langt det er

Å møte seg selv i døra

Til trygdekontoret, til hospitalet,

Der alle må innom

For å bli lydige.

Staten krever, og alle krever

Uten å skjønne det indre lys.

FRIHET

Hvert lys skal tenne frihet, håp,

Hver sulten bror få mat.

La alle celler åpne seg

I rettferdighet og tro,

Så lyset kan ble sett og hørt

Som ordet fra Guds munn.

Slipp fanger fri. Tal sannhet, visdom, fred.

Så åpner porten seg,
Og ingen blir igjen bak murene

Når natten kommer.

NYHETENE

Alltid kommer den samme stemmen.

Oppleseren har ordet

Og forteller nyhetene

Som kommer igjen og igjen

Hver time, dag etter dag.

Og vi følger med

Og blir sløve, for vi kjenner trykket

Fra TV, at vi burde gjøre noe,

Ta bladet fra munnen

Så nyheten ble tydeligere.

ØY

Vi er øyer i havet.

Egeerhavet teller øyer som kinesere

Som faller fra i jaget.

Og kursen blir stadig høyere

Etter som noen faller fra.

Og de gamle får ikke slippe til,

For her er hender nok

Som er ledige.

Her er øyer nok til å gå tørrskodd

Gjennom livet,

Til de store dyp, der øyene samles

Som fremmede

Til en stor fest.

VÅRT LIV

Våre batterier er utslitt.

De lader ikke mer.

Nervene stivner.

Føttene bærer oss ikke lenger.

Vi er tapt i vårt eget liv.

Møllen går på tomgang,

Som et esel uten last.

Og bølgene kommer,

Men vi merker det ikke lenger.

Vi går under, umerkelig.

ALT VI ER

Et lager av hukommelse, minner

Festet til kroppens innerste vev

Gjør oss våkne.

Vi går i strøm, som vann under trykk,

Mot nye uante åpninger.

Vi har nyhetene med oss.

Som fisker pløyer vi vannet

Og ankrer et sted.

Vi driver mot fremmede kyster hver dag,

Og lodder dybden.

Vi strander på en øy, og er alene

Med tankens vev

Og himmelens sol.

Vi bygger vårt liv på fjell.

Der er vi trygge.

NYE TIDER

Å endre vårt eget blikk

Skaper nye erindringer

Og driver oss frem med faste pulsslag

Mot en evig vår.

Dette nye er pusten, ånden, speilet

Som renner bort i uendelighet

På kirkegårdene, langs veiene,

I hjemmene, og på sykehusene.

Og hjertet gir nye tider, en evig vår.