BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D5 *Sigve Lauvaas

Ill.foto

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D5 *Sigve Lauvaas

LYS

Kroppen blir fylt av lys.

Øynene lyser gjennom tåken

Som klamrer seg til jorden.

Lyset er i vannene, og fjellene lyser

Som fyrtårn, som uendelige stjerner

Plantet i jorden.

Lyset bryter vår verden, og holder oss våkne.

Av lyset kommer viljen og gjenfødelsen.

Alt det skapte lyser til sin tid.

Øynene er som speil inn i verden,

Og lyset stråler, og flyter på vannet

Og seiler i vinden.

Hvert nyfødt barn puster lyset inn i sine årer

Og kysser dagen med latter og sang,

Og et nytt språk blir tolket,

Og hele verden blir til en tavle

For kunnskap og glede.

Blomstene stiger mot solen,

Og solen løfter menneskene som små barn

Inn i sin favn, og bærer det.

DAGER

Disse edle sekunder kommer og går, de jager

Som orkan og stryker over alle fjell,

Der ørnene biter seg fast og gløder

Som ulveøyne i reinsdyrflokken.

Hvor skal dagene? Hvor reiser skyene? Hvem taler i speilet?

Med lukkede øyne kan vi se regnbuen,

Og høre rystelser i grunnvollen bli til skamme.

Vi puster i bevegelse, og skinner som solen

På vår vandring mot det endeløse,

Der dager og lysår løfter i flokk

Mot et høyere mål,

Mot visdommens høyborg i himmelrommet,

Der alle hjerteslag blir målt

Som et ekko fra det evige tempel: Jerusalem.

DENNE RØST

Denne røst er hjertets higen

Etter nye høyder, nye rom.

Denne røst er livets blomst

Som skinner inn i himmelen.

Røsten samtaler med engler,

Søker vennskap i et frø.

Denne røst skal vokse, stige

Til den kjenner sine egne.

Denne røst har vandret, båret

Livets pust fra munn til munn.

Evig fred i ordet, sangen

Minner oss om kjærlighet.

JORDEN

Støvet virvler,

Og de etterlatte gråter.

Ilden prøves.

Vannet slokker alle blad,

Og jorden stivner.

Hennes hånd står renset, ren,

Hviskende, som under solen.

Hun ble prøvet. Jeg må gråte

Når min kjærlighet blir kald.

Alt er stille, mørkt og ensomt. Denne ene

Hviler over alle fjell og land.

Tal til støvet så det våkner.

Våren setter frø som blomstrer.

Masker blir til nye barn og frø.

Vingeløse favner jorden.

Vi er forvandlet i et nu.

Leppene har navn,

Og vinden driver med sitt garn

Og fanger alt som er fortapt,

Og løfter livet, ånden, sjelen,

I den nye himmelen.

NOE ANNET

Hvem sier hvem jer er

Når jeg kommer?

Hvem er først til målet?

Kjærligheten har sine veier,

Og jeg må gå

I mitt eget hjerte

For å finne denne ene.

Jeg kommer snart i lyset,

Og blir forvandlet.

TAL IKKE

Tal ikke om nådemidler.

Jeg skjønner best det jeg kan se.

Tal ikke rundt grøten

Når havet koker

Og menneskene går til grunne.

Det er best å lytte til vinden

Om en vil seile i natt.

Tal ikke til døve.

Ordene gjør sin gjerning,

Som gjæren i bakverket.

Vi må bare lære å tie

Så hjertet kan høre sangen

Fra de levendes land.

GNIST

Alle jenter er en gnist

Som brenner

Til den er utbrent.

Alle gutter blir jaget opp,

Som et uvær

Og søker redning.

Gnisten tenner begjær

Til hverandre

Som solen tenner måne- og stjerner

Som fyrlykter i natten.

FARLIG

Det er farlig å leve

Gjennomhullet av skam.

Regnet drypper inn

Og ansiktet blir grått.

Det er farlig å bo

I en hermetikkboks.

Å være rakrygget krever

Styrke og engasjement.

Det er kunst å leve rett

Når en vet så mye om ondskap

Det er farlig å ligge i solen

Når en kjenner angst.

TRØST

Kan trærne trøste,

Når sommeren er forbi

Og fortvilelsen griper tak i oss?

Trøst er en melodi, en gåte

Som ligger i frukten,

Som kjennes på smaken.

Vi kan ikke skjule hvem vi er.

Selv om vi skifter navn

Må vi dele vårt liv med andre,

Og bevegelsen kjennes godt,

Som naken hud.

Trærne bøyer i vinden,

Og alt synlig gir oss vinger.

Vi tenker fritt, og blir løftet

Av kjærlighet, og favner,

Som Gud, alle bønner:

Forglemmegei.

Og ser skriften på veggen,

At du elsker mitt hjerte

Som et barn.

LØFTE

Jeg skal løfte vannet, løfte kisten

Over fjellet.

Løfte månen høyt. Mitt dikt

Skal løfte verden frem i lyset.

Se, mitt bål vil by seg frem, åpne dører,

Stige inn i nye rom

Og møte noen der i kveld.

Jeg løfter med.

Beveg deg, stjerne, gjør oss blinde,

Så vi ser den stor drømmen,

Finner fred, og klatrer over muren

Til de hellige som løfter meg.

AVTRYKK

Med vår fot og hånd og hjerte

Risser vi vårt navn.

Et spor er åpent. Regnet siler.

Hvem er du som ser mitt avtrykk?

Kan jeg følge deg og se ditt ansikt?

Kjære, kom som sol,

Og skap en ånd som synger liv i verdens hjul,

Og elsk mitt barn, bær håpet frem

Og gi meg hånden på ditt løfte.

Kjærlighet er dine ord.

TID

Invester i tiden, lag et rede

Arkeologene kan studere, stille ut,

Og du er med et kapittel, forestilling, scene,

Ruller gjennom horisonten til det fjerne,

Lukker døren, holder hodet,

Før en stjerne daler ned, og du er tid,

Et spor i rekken av liv i evighet.

LYKKE

Lykke er å leve

Som et barn

I Lykkeland.

Frihet i et hjerte

Er å føle glede,

Være stolt av mor og far.

Lykke er å kjenne myke hender

Rundt sin hals

Og kunne smile,

Være født i ånd og sannhet,

Som en hellig bror.

Lykke er å dele brød

Og glede andre

Med sin gjerning

Og et vennlig ord.

HÅP

Jeg setter mitt håp til tiden.

Hvert nyfødt sekund er en fest.

Jeg setter mitt håp til verden

Og soler meg i ditt fang

Som et barn som er skinnende rent

Av kjærlighet.

Jeg setter mitt håp til det ordet du gav.

En hemmelig gave er gull.

Jeg setter mitt håp til lyset

Som kommer igjen og i igjen

Og gir meg svar på min bønn:

Hvem jeg er.

GRENSER

Vi går over grenser, og kjenner at landet er delt.

Verden er knust, og jeg kjenner meg kvalm

Og uvel og syk, og jeg roper et navn

Fra en annen virkelighet. -

Hun hadde gråblå øyne og kastanjebrunt hår

Og var mild som en jomfru: Et eventyr.