BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D4 *Sigve Lauvaas

Illustrasjon

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D4 *Sigve Lauvaas

HØRER DU?

Universet er rystet.

Ulvene gjemmer seg.

Her er tid å være alene,

Tid til å tenke på forløsningen.

Hører du bulderet bak murene?

Menneskene roper i kulde og snø

Etter våren, etter fuglesang.

Under de gamle trær ligger barna i søle

Og vrenger magen, og ansiktene roper.

Forlatt mellom steiner går blinde

Og venter på Gud.

Hører du ekornet i alt dette,

Mens tårene triller, og solen tørker jorden?

Hører du vinden som roper

På endeløse vidder i menneskekroppen,

Og dørene står på vidt gap,

Og havet skyller inn.

Vi er ensomme, forlatt.

Hører du døden banker på?

Hører du barnet som gråter,

Mens himmelen er langt borte,

Og vi er likegyldige,

Som jerngitter i vinterstorm?

SE

Jeg kommer ut av huset, ut av rommet,

Som gir bevegelsen trøst.

Jeg ser lysning i horisonten

Og legger meg tett ved din kropp,

Som omkranser meg.

Se, jeg er opplyst i mørket.

Som et synkende skip blir jeg reddet,

Og gjort til en øyenstein, en lilje.

Jeg kommer fra det ensomme, til friheten,

Der farene ligger på lur, og ulvene beiter markene.

Jeg kommer med ansiktet vendt mot stjerner,

Og hører ekko av bølgeslag.

LYS

Lyset er brødet i verden, lyset

Holder oss i sitt garn, i sin hånd.

Lyset speiler i hjertet,

Og øynene stråler.

Hva ser du? Hva eier din sjel

Som ingen kan fatte?

Vi holder hverandre i hendene

Rundt et bål, rundt hele jorden.

Vi danser mellom stjerner

Og ser synlige.

Små kometer vandrer i rommet.

Vi er lys som beveger seg.

Vi er vinger og frø.

Vi er blomster og barn

Som kjemper om å bli sett.

Se på oss, se på dine medsøstre og brødre.

Se alle de sultne blikk som farer forbi uten mål

I en strimmel av blått.

Morgenlys roper til vårt hjerte.

Øyets lys smelter i kjærlighet

Og favner hele verden.

Vi trenger lys for å leve.

Vi trenger lys for å opplyse jorden,

Så ikke angsten får overhånd.

Vi trenger lys for å se veien til Paradis.

DITT LYS

Det hender oftere og oftere

At vi synker ned, at vi ikke orker.

Og vi lenges etter et sted å hvile ut,

Et kvistrom i himmelen som er ferdig

Med speil fra alle vinkler, med utsikt,

Der føttene våre skal bli vasket,

Og vi skal gå reine omkring,

Og portene skal være åpne

For kjærlighet. Og alle dager er talte.

Ditt hjerte er lys i evighet,

Og englene velsigner jorden.

PÅ HØY TID

På høy tid gir vi oss

Og lener oss tilbake.

Vår sjel er opprørt av lidelsen i verden,

Men ingen kan ta den fra oss.

Vi gleder oss i fellesskapet,

Men søker hvile i ensomhet.

Vårt åndelige hjem er vårt hjerte

Forankret i budskapet om det evige liv.

Vi kler oss prektig, og går med oppreist nakke,

Men våre øyne kan dvele ved søppel-tv

Og sykt mediebudskap – til vi gir etter.

Det er på høy tid at vi tenker over

Hva vi bruker tiden til. Vi preges hvert sekund

Av det vi ser og hører. Vår virkelighet blir formet

I det miljøet vi omgir oss med. Vi må betale prisen

For skalleringen i verden. Og alle våre håpefulle

Er i samme bås. Vi trenger lys

Og evnen til å se rett og galt.

Det er på høy tid at vi stopper opp

Og våker over vårt eget liv.

VÅK

La oss våke i verdens natt

Og møte de evige vinger.

La oss leve som den første dag,

Men alltid beredt til å vandre.

La oss se hvem vi er,

Og oppleve eventyret.

Vår over øyet som lyser

Og gi det sin engleglans.

Vår over natten og mørket

Og søk etter stjerner.

Det som er utenom en selv

Gir trøst og håp.

Vi trenger en hånd som kan bære

Rytmen og gjentagelsen videre.

Vi trenger en å våke sammen med

Når snøstormen vinker

Og vi er aleine med Gud.

ROP

Som myrull roper vi,

Som rullestein.

Vi roper som skyer og vind.

Duften av trær er våre fotspor.

Vi er tidsuret Big Ben

Som våker over alle rop,

Som en lavinehund på slagmarken.

Vi omfavner, og slikker sår

Fra fortiden.

Vi lever på etterskudd

Og er uoppmerksomme

Når naboen går forbi.

Tenk, vi er soldater i engleklær

Som styrer verden.

Vårt eget liv er en fotsid kjole

Som folder seg ut

Og blåser bort i vinden.

Der er vi nå, mellom himmel og jord,

Og samler bitene til bildet.

Vi bader i luft og vann,

Og spiser det brødet Herren gir.

Vi er tempeltjenere

Med en stille utstråling, som bærer oss,

Som bærer sjelen.

Vi er omkranset av engler

Som leger alle våre sår

Før bryllupsfesten.

OASE

Hvem opplever dette når de går hjem.

En virkelig storm innvendig,

Og et hjerte som slår mot land

Som en båt uten styring?

Etter en slik natt er jeg utmattet og trett

Og sover til solen går ned i horisonten

Og jeg kan begynne på nytt

Og vaske meg i Betesdadammen

Og lytte til dine ord, som verner sjelen

Og skaper alt nytt.