BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D3 *Sigve Lauvaas

Tel Aviv


BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D3 *Sigve Lauvaas

NATT

Natt farer forbi

Med regn og vind.

Jeg er igjen

På bryggekanten

Med krok i snøre.

Livet reiser med oss.

Dagene blir lange

På et sykehjem,

På et venterom.

Jeg er våken en stund,

Så begynner tabbelettene.

Det er godt å se ut,

Tenke lenger,

Oppleve stiene i fjellet,

Høre pusten,

Høre slekten gå videre.

Natten er bare et pusterom,

En trapp på veien

Til vårt eget,

Til en stjerne –

Der jeg og du skal bo.

SKYER

De driver, driver som båter, som frø,

Over hav og land.

De er våre egne tanker

Som reiser seg, og daler.

Landskapet former oss. Skyer får oss frem

Til utsikten, til murene.

De driver over oss som engler,

Som skjold, og tar oss med.

Skyer er nærhet i regnet, og reiser

Som bølger over endeløst hav.

Netthimmelen gir oss lengt og drøm

Om evighet, sannhet og fred.

Stjernene roper til oss. Skyene slukker vår tørst

Og gjør oss levende, som Gud.

FRED

Fredens engel kommer ned

Og tar meg med.

Tilbake ligger synd og smerte

Og et gammelt hjerte.

Det er alt jeg tenker på:
Der jeg går må alle gå.

Gjennom livets vei er målet

Som en stjerne.

La oss se hva Herren skapte.

Etter oss, hva er tilbake?

Fred er følelse og tro,

Kjærlighetens kraft og styrke,

Opphavet og evigheten.

SKOG

Din stillhet overgår vår forstand.

I skogen synger fuglene,

Og vinden bøyer av.

Sammen stryker vi stillheten

Som en streng, med undring over lyng og trær

Som griper oss.

Skogen stanser meg og spør.

Og jeg kan ikke svare.

Rytmer faller ned, og bekken sildrer

Den lange vei mot havet.

Menneskene løfter seg mot dag,

Og stillheten tar i oss, og løfter oss

Som små barn.

-     Så søte vi er. Alt vi får til.

Og alle har et navn.

Vi er i et eget stadium, og bølger,

Bølger som en skog i vinden.

Vi er ensomme, men svinger oss

Som stjerner, i uendelige rom,

For vi er foreldreløse

Og trenger et hjem.

NATT

Nesten ingen vet mine drømmer.

Jeg er våken og tenker på deg.

Som en fugl kan jeg fly til ditt hjerte.

Du er vinden som stryker mitt kinn.

Mine drømmer farer som lyset

Ustanselig, mil etter mil,

Og forsvinner i ekko.

Mitt hjerte er skjulestedet som roper.
Mitt navn løftes i natten

Mot stjernene.

Din hånd fanger jeg i drømmen

Og kysser.

Du er nattergalen, et øye som ser

Jeg er blind.

DAGENE

Ser vi oss om i verden

Finner vi dager og år.

Stjerner lyser og funkler, som barn,

Inn i det himmelblå.

Dagene er som blomster.

Hvert øye, hver stjerne - et speil.

Vi møter dem i lyset vinger,

Som frø, som iskrystall.

Dagene er som hår, og trær.

De kommer igjen.

Skogen seiler i vinden, som bølger.

Og jeg er en engel – i Jerusalem.

Velkommen etter, venner,

Ukjente søster og bror.

Velkommen i mine drømmer,

Til Israel, Davids hus.

Dagene gir oss visjoner, syner og dåp.

Fra denne hellige plattform

Reiser vi rundt og rundt med livet

Som tråder i veven, det evige håp.

HISTORIEN

Historien begynner

Når du blir født.

Og alle dine tårer

Blir tørket opp.

Veien videre er steg for steg.

Og jorden svinger seg,

Og du blir med.

En dag så er det dagen din.

Et eventyr å være til.

Et speil kan aldri måle hvem du er.

En drøm er bare pust,

Som blomst og trær.

Kjærligheten åpner dører,

Slipper solen inn.

Historien har lært

At vi er til.

IDENTITET

Ta ikke arbeidet med deg hjem.

Gjør bilen klar før du skal reise.

Ditt hus er pyntet.

Du smiler mot et speil.

Hvem møter deg i døren?

Du er alene.

Skap deg et navn.

Identitet er noe som er fast, et holdepunkt, et hjem.

Se stjernene. Og du er en av dem

Som reiser over her, og flyr,

Og sender stråler til vår by.

De barn du fødte gav deg kjærlighet.

Du ble betatt, og elsket.

Hele verden var din drøm.

Du ville favne alt.

Din jobb ble viktig, familie og venner, alle år.

Et minnespenn ble nøstet opp,

Og du fikk se – ditt eget jeg.