BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D6 *Sigve Lauvaas

K.H.Naturbilder

BRØD – ORD poesi - 2009-1 ’D6 *Sigve Lauvaas

KANSKJE

Dette kanskje bygger opp

Våre drømmer.

Håpet, troen, ankeret i livet,

Hva vi vet og ikke vet

Dirrer som en stemme, ekko

I vår hjerne.

Intense spirer roper inn i verden.

Vi er mange.

Våre nerver er i slekt med Gud.

Alt vi eier, alt vi er

Åpner, lukker, lyser

Til vi dør.

Kanskje rekker ingen frem

Før det er natt?

Kanskje må vi lide, trøste

For å elske våre egne,

Kjenne kraften fra det høye,

Ånden, dette ene

Som kan skape

Nerven i vårt liv.

ORD

Tal ikke om ord. Gjør alvor av reisen

Inn til ditt indre. Se speilet roper

Og taler, synger, maner ditt sinn.

Hellige tanker kommer i flokk

Og stormer i natten.

Utslått er ordene. Reisen er begynt.

Feberen fosser i mine årer.

Skriver du bilder, må noen se.

Ordene taler som fjell og stier,

Som manna på veien:

Som kjærlighet.

Poeten drømmer, maleren lengter å forme med kraft.

Overjordisk stiger den svake, og øyner håp.

Der, i en stjerne, vil jeg bo,

Og dele mitt ord til de etterlatte som stormer i huset,

Som vandrer langs stiene til jordens ende,

Til evighetens vektskål.

SE

Det en ser er ikke alt.

Ingen speil kan måle dypet i et hav.

Alt er vårt, så lenge vi lever.

Hvert øyeblikk, hvert hjerteslag

Gjør verden stor.

Det minste frø vokser til en skog.

Hvert menneske skal opp og fram.

Som barnet øyner vi et håp,

En varde, lys, et annet land,

Der veien går.

SPOR

Se ikke etter de smale spor,

Se etter speil,

Og følg det kallet du har fått.

Legg ringen bort, og hør

Den vare stemmen i ditt bryst.

Trøst fattige og syke, gi ditt korn

Før natten blender alle lys,

Og du er der.

Se etter stier i det blå.

Hvert fjell har høyder du må gå.

Vær tro i alt

Så kan du puste fritt, og se

De andre med et smil.

Vær glad. Solen pusser alle sår.

Som katten har du liv i overflod.

Din time kommer snart.

Er du min venn? så gi meg noen ord, et tegn,

Før alt blir nytt.

Legg pannen inn mot helligdommens skjød.

Hør hjertet tikker. Vi lever i en farlig tid.

Når alt er slutt vil noen gå igjen.

Min ånd forvandler jorden til en båt.

Så seiler vi til Paradis.

Ta hånden min. Fest alle plagg.

Se bølgen kommer, og jeg hører sangen

I evighet, i evighet.

NATT

Sover du i de langstrakte netter,

Har ingen lov å banke på.

I de lange, endeløse rom, hviler sjelene,

Og venter på forløsningen.

Hver natt gjenskaper Gud, og gjør levende.

Hvor er du under stjernene

Når kulden biter?

Du må ikke sove når ånden kaller.

Snart er det for sent å vende om

Til andre siden, til de levendes land.

Lyset kommer over alle mennesker,

Men natten gjør blind,

Og du trenger et nytt hjerte.

Gjenskapelsen er vårt speil i Gud.

Det hellige samfunn leder oss på veien.

Våre valg er vår reise til evighet.

Kjærligheten løfter oss til det nye Jerusalem.

FROST

Brødre fryser. Alt jeg har er ord

Som strekker seg ut, som blåser med vinden.

Bitterhet og hat, krig og vold, smerte og tårer,

Eter seg inn i vår sjel, i vårt blod.

Vi er fattige ved et bugnende bord,

Fordi vi glemmer å dele,

Vi glemmer å sende lys ut i natten

Så andre kan se – og finne veien.

Mine søsken har ikke brød og vann og hus.

Hvem kan jeg gå til med tomme fat?

Jeg glemmer å vitne om våren og varmen.

Sommeren er langt borte. Folk fryser til døde.

Vi er som ulvene. Vi jager etter stadig mer,

Og glemmer det vi har, vi glemmer arven.

Vi sitter ved de rikes bord og spiser oss mette

Og glemmer at havet roper, og menneskene fryser.

LYTT

Lytt til min musikk.

Halleluja.

Lytt til min musikk i dag.

Se, alle lytter til sin indre stemme,

Lytter til sitt eget hjerteslag.

Lytt til tonen, lytt til vinden.

Lytt til stillheten som vugger deg i søvn.

La oss lytte, være våkne.

Se, musikken banker i ditt bryst.

Alle lytter med evighetens klokker.

Lytt til sangen som er ny.

Hør fortellingen om Moses

Og bli forvandlet.

Se folket gjennom Det røde hav.

LAUV

Noen visne blader lyser.

Mitt selskap blåser bort.

Jeg er fortrolig med min egen hverdag.

I morgen skal jeg ri til Miklagard

På oppblåst hav,

Så er jeg fri.

Lauvet legger seg bak busker og kratt

Og gjemmer seg i Åsen.

Lauvet skriver våre navn med nervestrenger

Og går i hi, som ordet,

Til noen åpner det igjen, og leser.

Hva heter du? Mitt lauv er over alle fjell.

Jeg ser en vandring over hele verden.

Alle søker noen, alle har et svar.

Gi aldri opp. Gå frem i visdom, søk det hellige,

Så vil du en gang nå Jerusalem.