HUSET MITT Poesi 2016-1 – Del 10 *Sigve Lauvaas

Kittelsen-ill.

NOEN GANGER

Noen ganger

Går vi våre egne veier.

Vi tar trikk eller fly – langt bort,

For å oppdage hvem vi er.

Noen ganger krysser vi grenser,

Og må kle oss om. Vi må dekke ansiktet

Med en sort maske for å overleve.

Noen ganger er lyset til hinder

For å kommunisere med fremmede.

Og vi må gå ut bakdøren.

Noen ganger må vi binde munnen.

Vi kan ikke si hva vi mener,

Og vi kan ikke tegne det vi vil.

Verden er snudd på hodet. Vi er fanget.

Vi kan ikke le, og ikke gråte.

Alt er synd.

DEN SOM REISER

Den som reiser inn i et nytt landskap,

Er sårbar, og må se seg for.

I lokomotivet hører vi larmen

Fra folkeslagene.

Damer og menn reiser i hver sin vogn.

De gynger på fjærputene.

Den ene skygger den andre på veien,

Så alle er livredde, og sier ingenting.

De leser hverandre.

Noen kommer, og noen går.

TALE

Vi roper til hverandre,

Snakker, taler, hvisker.

Vi har et budskap. Vi lever.

Det er vår eksistens det gjelder.

Vi må ha en bekreftelse

At noen har sett oss,

At noen vet om oss.

Vi roper i fjell og vidde,

Reiser over hele jorden.

Vi forteller til alle mennesker:
Her er vi. Dette er mitt ansikt

Som strever å se lyset,

Som strever med livet.

Vi holder oss fast i navnet,

I hverandre.

Selv om vi bare er noen få,

Kan vi overleve.

Vi våkner på en holme,

Og undres over stillheten.

Vi klamrer oss til håpet,

Og ser fyrlys for mennesker i nød.

TRÆR

Trærne er kjempestore.

Gravlunden er enda større.

Åtseletere kjemper om sitt bytte.

Men trærne står majestetisk og skuer

I tussmørke. Saueflokken sover.

Og ulven forsyner seg grovt hver dag.

Livet er farlig.

RØTTER

Skogen har røtter i fjellet,

Og menneskene har røtter i hverandre.

Fjellet har røtter i jorden,

Som lyser av menneskenes hjerter.

Vi sier at tiden lyser i oss

Fra vugge til grav.

Vi lever i et nettverk av lys,

Som er kraften i våre røtter og greiner

I en ny dimensjon.

GI MEG

Gi meg hverdagen tilbake.

Søndagen er rullet inn i muren.

Gi meg kart over mitt liv,

Så jeg kan gå den mystiske veien.

Jeg er plaget av mirakler.

Det skjer noe hver dag i mitt liv.

Jeg hører harpestrenger,

Men det er for sent å snu.

Gi meg et ord, et tegn for mitt liv,

Så jeg kan vandre i lyset,

Og velsigne mine søsken i dag.

Lær meg å be i ditt navn.

VENTER

Vi venter på livet, på lys og nåde.

Og sangen høres fra alle fjell.

Vi minnes vårens glade dager,

Og venter høsten - med modne aks.

Vi venter at noen må se oss,

Før det blir natt.

Lyset-ill.

HUSET MITT Poesi 2016-1 – Del 9 *Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

URO

Ordene løper fort.

De har uro i kroppen,

Og pipler nedover papiret,

Og ut i luften.

Ordene smiler som lysdråper

Og løper ned i jorden,

Som fanger alle i sitt garn.

Ordene løper.

Det er uro i verden,

Og ordene kjenner ingen fred.

De løper mellom linjene

Og ut i elven.

Ordene selger dårlig,

Nå for tiden.

Ordene pakker verden inn,

Og lager spenninger

Som eksploderer.

Ordene har ikke tid.

De løper, og kaster seg ut

I fossen, i menneskemylderet,

Som klynger seg fast

På en øy i havet.

VARME

Hold dine hender varme,

Så du kan være til nytte for noen.

Tenn et lys i mørket,

Og la flammen blafre i vinden

Som nordlys, som bølger av kraft

Fra skapelsen.

Hold dine hender varme.

TID

Tid er gull, sølv eller bronse.

Tid er luft og vei.

Tid er ord som bobler i verden

Fra kilder som åpner seg

I landskapet.

Tidens ekko høres

Fra pol til pol, fra fjell til fjell.

Hvor finnes rettferdighet?

Hvor er det daglige brød

Som gir nåde?

Jorden tappes for krefter.

Vannet renner i havet,

Og damper bort i skyer og vind.

Tiden spør ikke om været.

Den seiler sin egen sjø, – bak huset,

I stillhetens rom,

Der englene kaster sitt lys

Over jorden.

DAGEN

Dagen er grønn.

Den roper ikke etter høst og vinter,

Men smiler som barnet

Og lyser i himmelsol.

Dagen er som en åpen bok.

Den viser oss hele verden i et speil.

Sånn er virkeligheten,

Med blodårer fra pol til pol.

Men, når natten kommer

Må folk skjule seg

For villdyret.

LYSET KOMMER

Lyset er nå

På den nederste grenen.

Den er kommet til våre hender,

I grenselandet mellom lys og mørke.

Lyset er blodårer i verden.

Det stråler frem, og bølger

I atmosfæren, i rommet

Som dekker hele bygningen med hender

Fra de hellige som lever i huset.

Lyset samler oss hver dag,

Som en kyllingmor,

Og forteller fra urtidens første morgen.

Den har nøklene til livet,

Og kan vugge barnet i søvn.

Lyset er en port alle må igjennom

Før mørketiden.

VI SYR

Menneskene syr verden sammen.

Språket syr, vind og vær syr,

Og barnet syr med sin vakre stemme,

Med et ansikt som lyser

Og vekker jorden til liv.

Det blomstrer på jorden,

Med flyruter over hele kloden.

Menneskene lever av å sy.

Og barnet holder seg varm i solen,

Som taler sitt språk.

Når menneskene syr lys i verden,

Trenger ingen å dø forgjeves.

Da er vi på seierspallen – for livet.

Monet-ill.

HUSET MITT Poesi 2016-1 – Del 8 *Sigve Lauvaas

Landskap-ill.

TRO

Tro bare ikke

At jeg flyttet fra Gud.

Han flyttet meg bare

Til dette stedet.

En øy i havet

Valgte Herren ut –

Til hvilested

For mine arme føtter.

Tro bare ikke

At jeg helt er taus.

Jeg snakker med engler

I rommet.

Her får jeg trøst

Av fugler og bølgesus,

Og kraften i ordet -

Som gav meg alt.

STILLE

Stille, stille.

Jorden er et rom, et hus.

Barnet drømmer.

Menneskene hviler

Og hører bølgesus.

Rommet er en labyrint

Som vokser fra dag til dag.

Og det blir stadig vanskeligere

Å ta seg frem.

Selv om jorden er delt,

Ønsker vi å se alt.

Vi reiser fra sted til sted,

Til forløsningen

Bak blå fjell.

SOLEN

Solen danser gjennom dagen,

Over by og land.

Den løfter blomster og trær,

Og menneskene blir glade.

Barndommens lykke våkner,

Og alle danser med

I solens glade latter.

Vi speiler solen i oss selv.

Så kan vi åpne vårt hjerte

Og kysse vår beste venn. -

Som solen favner jorden,

Favner vi barnet i kjærlighet.

VÅREN

Våren er en vanskelig tid, for noen.

Men ingen må låse seg inne.

Hver aften er min port åpen,

Og gjester går til og fra.

Våren gjennomlyser alle,

Og ingen har noe å skjule.

Alle er født til å elske sine barn.

Vi deler seng og brød,

Og har forventning om livet.

Vi kler oss til fest,

Og tror at det snart er vår.

Vi skjenker hverandre gaver.

Vi lever i nådens tid.

Vi lyser den veien vi skal gå,

Og legger hendene på de svake,

Så alle kan kjenne ditt navn.

BLOMSTER

Ordene florerer

Over hele kloden.

Det blomstrer i hager,

Og i ørken.

Ja, selv i myr og villnis

Kan vi oppdage blomster.

Blomster vekker oss til å se

At også vi er blomster.

Ja, vi er mer enn hele verden,

På grunn av navnet.

DU

Det skal ikke stort mot til

Å si hvem du er.

Ditt ansikt lyver ikke.

Du er gjennomlyst, åpen

Som en bok.

Du vandrer uten klør.

Og gir deg til kjenne

Med smil og sang

Du lyser på veien som en sol.

Du er en i flokken.

Du har varme hender,

Og kan helbrede i navnet.

Din tunge taler på alle språk,

Og hilser høsten velkommen.

Uten høst, ingen vår.

Alt har sin begynnelse og ende.

Og alt er skapt i sin tid./

Se, kornet må dø,

For at nytt korn skal få spire.

Dette er livets lov.

ROMMET

Vi kommer fra hver vår planet,

Og skal bo i samme huset.

Hvert øyeblikk er en grenseovergang,

Og en åpen luftetur i rommet.

Vi beregner reisen, og tar tiden med oss.

Hver dag er et høydepunkt.

Vi lever, og lengter hjem

Til våre søsken fra hele verden.

Alle veier fører til dette rommet,

Som er synlig i mørket.

Vi elsker å hvile ved visdommens kilde.

Der er trøst for vårt urolige hjerte.

REISE

Vi har planlagt denne reisen lenge.

Helt fra begynnelsen

Strekte vi ut våre hender mot solen.

Fargene i naturen åpnet seg, -

Så vi kunne se vårt eget bilde i speilet.

Hver dag er en åpen dør.

Landskapet bretter seg ut i all sin prakt.

Og fjellene rager høyt,

Og fra toppen kan vi se hele verden.

Vi reiser hver dag – for å komme i mål.

Vi reiser gjennom klimasoner og vær,

Og oppdager at vi ikke er aleine.

Vanlige mennesker smiler fra motorveien

Og forteller - at vi er på rett vei.

Neste stopp er Sikem eller Jerusalem.

Høst-ill.

HUSET MITT Poesi 2016-1 – Del 7 *Sigve Lauvaas

Astrup-ill.

STREIF

Det streifer meg

At ingen danser i gatene,

Og det er farlig å gå ut.

Det er farlig å si hva en mener.

Selv om vi lever i et fritt land,

Har jeg en lengsel å fortelle

Sannheten.

Men det er farlig.

Sånn er verden blitt.

Det streifer meg at noen dikterer

Hva andre skal mene,

Og hva de kan si høyt.

Å gå over grensen kan koste livet.

Europa er i avmakt.

Mange går med masker

For å skjule hvem de er.

Klokkene ringer for å jage folk

Til taushet.

OLJE

Oljeeventyret er slutt.

Markene ligger åpne mot havet.

Vinteren setter seg,

Og gamle mødre koker kaffe

Til noen der ute.

Folk har ikke jobb. De går på nav,

Og spiser wienerbrød i parken.

Alt håp er ute.

Og oljemilliardene stuper

I takt med været.

Det er ikke inn å være norsk.

Vi drømmer om Amerika.

OLAV H. HAUGE

Gylne er dine ord.

Du står ikke tilbake for noen

Og reiser ditt flagg.

Du bruser i stormen,

Men er lavmælt som få.

Du stikker hodet frem

Og mumler: Her er liv.

Når andre maler i byen,

Fester du grepet.

Dine ord er perler i rommet,

En forunderlig skatt.

Det synger i fjell og fjord.

Ta vare på ordet.

Fest seil i vind,

Så kommer du langt.

Dine vers møter mitt hjerte.

Din pust er så varm.

Du løfter verden

Og sprenger grenser.

Din vev har kraft til å fly.

Det lyser i poesi

Fra hagen din.

MÅNE

Månen vandrer.

Hvite skyer vandrer,

Og greinene klirrer i trær.

Himmelen har spent sin bue

Over huset mitt.

Jeg ser etter stjerner,

Og venter en gjest i kveld.

VÅR

Det er vår i luften,

Og blomster titter frem.

De har kroner av gull,

Og er hvite, gule eller blå,

I hagen min.

Barna var inne

Når vinterstormen ulte.

Men de ser gjennom vinduet nå,

Og drømmer om en ny tid

Med fugler i alle trær,

Og gylne blader.

Solen stirrer ned, som en mor,

Og smiler gull i hagen.

Vinden synger i lauv og li.

Og bekken danser og ler

Fra fjell og vidder.
Nå er det vår.

NATTEN KOMMER

Når dagen sier farvel,

Kommer natten inn i rommet

Med små fyrlys,

Så det skal bli lettere å navigere.

Båtene på havet,

Og alle kjøretøy på land, trenger lys

For å se, og for å bli sett.

Natten kommer til alle

Og bretter ut sine lys i rommet,

Så ingen skal gå seg vill.

Lyset skinner i mørket, og viser vei

Til modne åkrer i de levendes land.

SMÅ LYS

Legg meg ikke for hat.

Jeg har et ord.

Jeg bytter svakhet med lys.

Jeg samler tømmer -

For å bygge hus.

Små lys er urter på min vei.

Og korn blir til brød.

Jeg er forlatt, og kryper

Mot en stor portal.

Jeg bærer tungt, men lever.

Gi meg et navn, et ord,

Så jeg kan lyse som urter

I en hellig lund.

HAV

Jeg bor ved et hav,

Og ser båter komme og gå.

De passerer mitt speil - med vinden,

Som driver skyene i rommet.

Jeg skriver ord på veggen,

Og stirrer i havet som en fyrlykt.

Jeg er en gammel mor

Som vil vite hvordan det går

Med båtene – når stormen kommer.

Til natten blir himmelen blå,

Og båtene drar ut på havet,

Som små ord i en uendelig verden.

Av store og små elefanter.

Jeg passer lyset fra vakttårnet.

NATTEN

Natten tenner nye stjerner

I hellig fred.

Over de blå sletter bor englene

Og skriver ditt navn.

Lykken og drømmen er,

At vi alle er regnet med.

Kjærtegn i luften, på hav og land,

Forteller at vi er lys.

Jorden ånder fra begynnelsen

En mild tone i natten.

Stjernene slår ut sine vinger

Og flyr i hellig fred.

VENTE

Månen vandrer.

Menneskene vandrer i lengsel.

Og en stjerne lyser langt fremme

En evig vår.

Livet venter på sin forvandling.

Alle har et hellig håp.

Vi har en lengsel fra begynnelsen

Å se det nye landet,

Der blomster aldri dør.

Våre hender er avmektige.

Vi er beger fra tempelplassen

Som venter den nye olje.

Vi venter på fred.

Van Gogh-ill.

HUSET MITT Poesi 2016-1 – Del 6 *Sigve Lauvaas

Huset mitt-ill.

DAGEN

Dagen er et brev.

Den kommer inn i stuen,

Mens du sitter med kaffekoppen

Og tenker på været.

Helt sikkert blir dagen møtt med uro

Et sted i verden.

Men, de fleste gleder seg

Over dagens pust.

Og ingen er fullkomne i lyset.

Dagen spør nok,

Hva du vil gjøre under solen.

Mulighetene venter i kø.

Og dagen forteller om våren,

Og blomstring i Hardanger.

ULÆRD

Jeg er ulærd,

Men kan lese skriften,

Og hører til en familie som elsker

Sommerfugler.

Poesi er mat på bordet.

Og vi avslutter alltid dagen

Med et knippe vise og vakre ord

Fra Salomos høysang.

Som ulærd blir jeg berørt av mennesker

Som har kjærligheten i sitt hjerte.

De stråler med en mektig kraft,

Og løfter meg på englevinger

I sommerens lykksalige rom.

VENTER

Du ligger våken

Og venter på dagen.

Den kommer som et brev

Inn dørsprekken, inn vinduet,

Og rusler rundt på gulvet

Til du tar imot innbydelsen.

Kom, bli med, sier dagen,

Og venter som en gammel venn

Til du har fått klærne på.

Dagen stråler over hele verden,

Og legger seg som en katt utenfor døren.

Den maler himmelen blå -

Med tusen blomster,

Og venter på klokkestøperen,

Som passer tiden som en smed.

ALLE DAGER

Alle dager er ikke grå.

Mine dager lyser iblant som stjerner,

Eller barneøyne ved frokostbordet.

Jeg kan bare ta til meg av dagen,

Som fra en stor bursdagskake.

En trenger ikke være stor

For å kjenne at det gjør godt.

Dagen smaker fortreffelig.

Og den kommer alltid til rett tid,

Og mater oss med kjærlighet

Som en mor eller far.

  

RO

Som liten gutt lærte jeg å ro.

Og det var min lyst i mange år.

Nå ror jeg helst for å fiske.

På fjorden kjenner jeg bølgene

Som en gammel mann.

Det står i bøker, at en må ro,

Før en kan seile.

Ingen pekefinger forteller hva jeg må,

Eller ikke må.

Jeg er fri som fuglen på havet,

Og der finner jeg lykken.

Gråværet hører med.

Regn veksler med sol og hvite skyer.

Men vinden kommer til alle en dag.

Da er det godt å kunne seile ut

Med en skikkelig båt,

Og ankre trygt i lyset på andre siden

Før tsunamien slippes løs.

HAVET

Havet taler mot land,
Og strømmer over hele verden.

Det har sin lyst i bølger.

Havet taler et språk vi må lære.

Det har ingen grenser,

Og favner hele verden med skyer og storm.

Fisken beiter i havet, som solen.

Og skyene seiler mot høyden, mette av vann.

Elvene fylles med regn, som renner i havet.

Sånn reise livet, rundt og rundt,

Og kommer igjen som en ny dag

Med nye muligheter.

HÅP

Det er en utfordring

Å bevare håpet.

Vi leter etter håp i skriften

Og finner et anker.

Vi speider lys i mørket,

Og oppdager fruktbar jord

I Negev.

Vi speider en verden som danser

I glede over høstregnet,

Der blomster gror.

Det er en utfordring å se

Modne aks, og en hage med frukt

I en verden som gråter.

DET SYNGER

Det synger i greiner

Og gufser i vind.
Det lokker i fjellet.

Det er tid å klatre

Over lyngen,

Og kjenne at vi er til.

Det er grunn til å håpe

At solen kommer,

Og pakker oss inn.

Vi synger om regnet,

Og elsker tiden

Som lokker og drar.

Vi synger livet som gror

Og takker for alt,

For søsken, mor og far.

R Larssen-ill.