 |
| O.Garborg-ill. |
URO
Ordene
løper fort.
De
har uro i kroppen,
Og
pipler nedover papiret,
Og
ut i luften.
Ordene
smiler som lysdråper
Og
løper ned i jorden,
Som
fanger alle i sitt garn.
Ordene
løper.
Det
er uro i verden,
Og
ordene kjenner ingen fred.
De
løper mellom linjene
Og
ut i elven.
Ordene
selger dårlig,
Nå
for tiden.
Ordene
pakker verden inn,
Og
lager spenninger
Som
eksploderer.
Ordene
har ikke tid.
De
løper, og kaster seg ut
I
fossen, i menneskemylderet,
Som
klynger seg fast
På
en øy i havet.
VARME
Hold
dine hender varme,
Så
du kan være til nytte for noen.
Tenn
et lys i mørket,
Og
la flammen blafre i vinden
Som
nordlys, som bølger av kraft
Fra
skapelsen.
Hold
dine hender varme.
TID
Tid
er gull, sølv eller bronse.
Tid
er luft og vei.
Tid
er ord som bobler i verden
Fra
kilder som åpner seg
I
landskapet.
Tidens
ekko høres
Fra
pol til pol, fra fjell til fjell.
Hvor
finnes rettferdighet?
Hvor
er det daglige brød
Som
gir nåde?
Jorden
tappes for krefter.
Vannet
renner i havet,
Og
damper bort i skyer og vind.
Tiden
spør ikke om været.
Den
seiler sin egen sjø, – bak huset,
I
stillhetens rom,
Der
englene kaster sitt lys
Over
jorden.
DAGEN
Dagen
er grønn.
Den
roper ikke etter høst og vinter,
Men
smiler som barnet
Og
lyser i himmelsol.
Dagen
er som en åpen bok.
Den
viser oss hele verden i et speil.
Sånn
er virkeligheten,
Med
blodårer fra pol til pol.
Men,
når natten kommer
Må
folk skjule seg
For
villdyret.
LYSET
KOMMER
Lyset
er nå
På
den nederste grenen.
Den
er kommet til våre hender,
I
grenselandet mellom lys og mørke.
Lyset
er blodårer i verden.
Det
stråler frem, og bølger
I
atmosfæren, i rommet
Som
dekker hele bygningen med hender
Fra
de hellige som lever i huset.
Lyset
samler oss hver dag,
Som
en kyllingmor,
Og
forteller fra urtidens første morgen.
Den
har nøklene til livet,
Og
kan vugge barnet i søvn.
Lyset
er en port alle må igjennom
Før
mørketiden.
VI
SYR
Menneskene
syr verden sammen.
Språket
syr, vind og vær syr,
Og
barnet syr med sin vakre stemme,
Med
et ansikt som lyser
Og
vekker jorden til liv.
Det
blomstrer på jorden,
Med
flyruter over hele kloden.
Menneskene
lever av å sy.
Og
barnet holder seg varm i solen,
Som
taler sitt språk.
Når
menneskene syr lys i verden,
Trenger
ingen å dø forgjeves.
Da
er vi på seierspallen – for livet.
 |
| Monet-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar