HUSET MITT Poesi 2016-1 – Del 6 *Sigve Lauvaas

Huset mitt-ill.

DAGEN

Dagen er et brev.

Den kommer inn i stuen,

Mens du sitter med kaffekoppen

Og tenker på været.

Helt sikkert blir dagen møtt med uro

Et sted i verden.

Men, de fleste gleder seg

Over dagens pust.

Og ingen er fullkomne i lyset.

Dagen spør nok,

Hva du vil gjøre under solen.

Mulighetene venter i kø.

Og dagen forteller om våren,

Og blomstring i Hardanger.

ULÆRD

Jeg er ulærd,

Men kan lese skriften,

Og hører til en familie som elsker

Sommerfugler.

Poesi er mat på bordet.

Og vi avslutter alltid dagen

Med et knippe vise og vakre ord

Fra Salomos høysang.

Som ulærd blir jeg berørt av mennesker

Som har kjærligheten i sitt hjerte.

De stråler med en mektig kraft,

Og løfter meg på englevinger

I sommerens lykksalige rom.

VENTER

Du ligger våken

Og venter på dagen.

Den kommer som et brev

Inn dørsprekken, inn vinduet,

Og rusler rundt på gulvet

Til du tar imot innbydelsen.

Kom, bli med, sier dagen,

Og venter som en gammel venn

Til du har fått klærne på.

Dagen stråler over hele verden,

Og legger seg som en katt utenfor døren.

Den maler himmelen blå -

Med tusen blomster,

Og venter på klokkestøperen,

Som passer tiden som en smed.

ALLE DAGER

Alle dager er ikke grå.

Mine dager lyser iblant som stjerner,

Eller barneøyne ved frokostbordet.

Jeg kan bare ta til meg av dagen,

Som fra en stor bursdagskake.

En trenger ikke være stor

For å kjenne at det gjør godt.

Dagen smaker fortreffelig.

Og den kommer alltid til rett tid,

Og mater oss med kjærlighet

Som en mor eller far.

  

RO

Som liten gutt lærte jeg å ro.

Og det var min lyst i mange år.

Nå ror jeg helst for å fiske.

På fjorden kjenner jeg bølgene

Som en gammel mann.

Det står i bøker, at en må ro,

Før en kan seile.

Ingen pekefinger forteller hva jeg må,

Eller ikke må.

Jeg er fri som fuglen på havet,

Og der finner jeg lykken.

Gråværet hører med.

Regn veksler med sol og hvite skyer.

Men vinden kommer til alle en dag.

Da er det godt å kunne seile ut

Med en skikkelig båt,

Og ankre trygt i lyset på andre siden

Før tsunamien slippes løs.

HAVET

Havet taler mot land,
Og strømmer over hele verden.

Det har sin lyst i bølger.

Havet taler et språk vi må lære.

Det har ingen grenser,

Og favner hele verden med skyer og storm.

Fisken beiter i havet, som solen.

Og skyene seiler mot høyden, mette av vann.

Elvene fylles med regn, som renner i havet.

Sånn reise livet, rundt og rundt,

Og kommer igjen som en ny dag

Med nye muligheter.

HÅP

Det er en utfordring

Å bevare håpet.

Vi leter etter håp i skriften

Og finner et anker.

Vi speider lys i mørket,

Og oppdager fruktbar jord

I Negev.

Vi speider en verden som danser

I glede over høstregnet,

Der blomster gror.

Det er en utfordring å se

Modne aks, og en hage med frukt

I en verden som gråter.

DET SYNGER

Det synger i greiner

Og gufser i vind.
Det lokker i fjellet.

Det er tid å klatre

Over lyngen,

Og kjenne at vi er til.

Det er grunn til å håpe

At solen kommer,

Og pakker oss inn.

Vi synger om regnet,

Og elsker tiden

Som lokker og drar.

Vi synger livet som gror

Og takker for alt,

For søsken, mor og far.

R Larssen-ill.