 |
| H.Sørensen-ill. |
ALENE
Helt
alene i et fly,
Alene
i en båt,
Alene
over hele verden.
Jeg
har sett så mye her.
Reiser
ut på landet,
Finner
fjell å klatre i,
Og
holder meg til ruten
Til
Sverige.
Alene
over Sulis,
Alene
gjennom alt.
Jeg
har en liten ryggsekk,
Kart
og kompass,
Og
en vilje av stål
Til
å leve.
HJEM
Hjem
igjen en dag.
Ja,
naturligvis må jeg det.
Jeg
vet godt hvor jeg hører hjemme.
Dialekten
røper meg,
Og
mine røtter sitter dypt.
Jeg
vinker med mine hvite hender.
Jeg
har aldri jobbet, - bare litt.
Jeg
skriver for regnet og vinden,
Og
roer ned når det er sommer.
Fremmede
språk er min skrekk i livet.
Jeg
kan nesten ikke et alfabet.
Men
veien hjem vil jeg finne,
Og
jeg vil dø en naturlig død.
TILHØRE
Avisene
skriver, -
Men
jeg tilhører en annen slekt.
Jeg
holder meg til de svake,
Og
hjelper de som ikke hører
Når
brannbilen kommer.
Jeg
tilhører noen, som tilhører meg.
Sånn
er livet flettet sammen
I
generasjon på generasjon.
Alle
tilhører hverandre,
Fordi
vi er født.
Vi
kan ikke fjerne oss fra samfunnet,
Selv
om vi har et annet språk.
Vi
tilhører verden, rommet,
Og
bygger vårt eget hus
Tett
ved en kirkegård.
GAMLE
Om
sommeren sitter de i parken
Med
staven sin.
De
ser på barna som leker,
Og
glemmer tiden.
Et
lønnetre skjermer for solen
Og
gjør livet behagelig.
De
gamle slår av en prat
Med
noen de kanskje kjenner.
Dag
etter dag ser jeg de gamle
Med
staven i hånden.
De
holder seg friske i parken.
Her
treffer de hverandre.
BYEN
Byen
har mange ansikter,
Alt
etter hvor en er, og til hvilken tid.
Noen
gater er bratte,
Noen
speiler seg i vannet.
Fortauer
og gater kryper i hverandre
Når
kvelden kommer,
Akkurat
som gamle folk
Som
aldri har lært å svømme.
Byen
er uendelig, og rik på minner –
For
de som har levd en stund.
Tiden
tikker i byen, som mennesker
Med
ansikter og masker.
FROST
Fordi
noen er alene,
Finnes
mye frost i verden.
Noen
er fremmede hele livet,
Og
klarer ikke finne seg selv.
Frost
er farlig, kanskje? Noen fryser
Hele
tiden, men lever likevel.
Noen
favner vinteren i fjellet,
Og
går på ski hjem.
Vi
ønsker alle et stykke Norge,
Som
er født i dette landet. -
Frosten
må vi dele som venner
Til
våren kommer igjen.
KROPP
Kroppen
vår er vakker.
Men
speilet forteller ikke alt.
Vi
stråler som lykter i verden,
Og
kjenner nærhet til venner.
Slekten
er det sikreste vi har,
Og
kroppen måler seg med de andre
Som
vi møter på veien.
Og
alle har en mor og en far.
Du
er vakker, sier noen,
Og
andre sier ingenting, men tenker
At
utseende er ikke alt.
Men
kroppen utstråler vårt indre.
Vi
håper og tror,
Og
bærer kjærlighetens smykke
I
ord og gjerninger gjennom livet.
Da
vil kroppen få en aura av lys
Som
en engel – ved dødsleie.
Og
alle himmelens porter er åpne.
BYEN
IGJEN
Kom
til meg, sier byen.
Her
er mørke og lys, men velg lyset.
Det
er en mening med alt.
Og
byen fyller våre kar.
Her
er matbutikker, og andre butikker,
Og
nettene er lange – med mye liv.
Mange
tusen bor i denne byen,
Og
de forteller virkeligheten,
Som
små barn.
Det
er ikke fantasi alt
Som
befrir oss fra søvnen.
Det
er ikke gull alt som er igjen,
Når
klokkene slår.
 |
| Røtter&lauv-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar