TANKER, FRAGMENTER poesi 2007-1 *A11 Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

11.

SOL

Se på meg

Som ligger i veikanten, som en dråpe.

Se på meg

Og tøm mine skall, mine kar.

Jeg er utmattet og narret i livet,

Jeg er uttørket, jaget og kald.

Lær meg å elske.

Gi meg det vakreste lyset.

Jeg skjelver i din nærhet, i dine stråler.

Hvem kan skjule min kropp?

Mine strenger vibrerer.

Hvem drikker mine tårer?

HØRE, HØRE

Den som har ører, hører.

Den som har øyner, ser.

Den som føler, føler

Gjennom kropp og sjel.

Hører stemmer i vinden,

Høre sin egen pust.

Hvem lokker fugler i garnet?

Hvem føler når noen dør?

Høre blomstene puster,

Høre kveldens ro,

Høre regnet som pisker,

Høre at vi er to.

Hvem hører når bladene slipper

Og vinden pisker ditt kinn?

Hvem hører når klokkene kimer

Og ringer julen inn?

Hvem går langs en vei og hører

Fosser, steinsprang og ulv?

Hvem hører dagens rytme

Og nattens eventyrstund?

SMIL

Ditt smil er svakt.

Mine tanker brenner.

Min følsomme kropp rekker langt.

Ditt vindu er stengt.

Lukk opp døren.

Jeg føler uro i mine lepper

Og skjelver i mitt bryst.

Jeg skulle skrive et dikt, eller sang.

Hun er en frydefull nellik,

Fra Afrika, Afrika.

Nåvel. En annen gang er hun her.

Ditt smil våkner og ber.

Mine tanker tar omkring stjerner, og speider.

Hun kysser, og en hvisker i trærne:

Hvor er hennes myke hår?

Hele den åndende engel sover 

I vårlyse blader,

Hilser og stuper i søvne og smiler 

Med følsomme hender.

LYKKEN

Jeg forstår ikke

Denne bue av lys

Som rommer så mye glede.

Jeg forstår ikke den skjønne pil

Som fester seg til hjertene

Og roper: lykke, lykke.

Jeg kunne gå sammen med henne,

Hviske fortrolige ord,

Bare jeg ikke visste hvor lykken traff.

Jeg forstår ikke disse dryppende ord

Som setter seg fast,

Og holder legemet i ånde.

Lykken er som en farende fant,

Som en ustyrlig unge,

Som en himmelsk blomst,

Som kommer inn i vår stue.

Er lykken deilig og skjønn,

Som en pianostemme, som latter,

Som sang, som en drøm,

Ville jeg være hjemme

Og ta imot, ta imot med åpne armer.

Lykkens skåler er ekte krystall.

Gullet er rent. Det renner i bekker.

Lykken er ringen fra henne til han,

Som en vår kommer lykken til landet.

PUST

De puster på hånden min. Jeg ber:

Pust enda mer på hånden, så umåtelig

Som en storm må de puste.

De smiler og rekker meg hånden, og sier:

Nå er jeg her. Jeg skammer meg litt, men

Lyser, lyser over hele kroppen.

Hvem er de som kommer og gir meg hånden?

De gratulerer, og jeg vet ikke for hva.

De smiler, og kanskje jeg har oppført meg slik

At de måtte smile. Det får de bare gjøre.

De elsker sanger. Og mine dikt skjelver ennå

I dine lepper. De får selv lese. Hånden skjelver

Åpent for alle, og de bøyer dine skuldrer,

Som til et kyss, men de er langt ifra meg.

ROM

Hvor er ditt rom?

Hvor er dine tanker?

Hvor er verdensalleen som fører deg frem?

Hvor er fjellene du må over?

Hvem løfter deg på ørnevinger?

Veien hjem er et pust.

Stillheten er en vielse, en bønn.

Dine evige rom er i sjelen.

Dine bærende krefter holder deg våken.

Himmelens vingespenn er dine armer.

Hvor er dine øyeblikk, dine drømmer?

Hvor fester du dine blikk?

Dine evige rom i stjernene er hellige,

Som ordet du bærer.

Din langsomme pust kommer syngende imot meg.

Hvem er du som gråter på jorden vår?

Her er snart bare blinde og halte tilbake.

Dine rom er tomme hender,

Ropende sjeler, glemte navn.

Dine rom er hos de fremmede

Som streifer i ørkensand.

Dine tanker må lære språket

Til de utvalgte.

ANSIKT

Hvem kan se ditt ansikt?

Ditt ansikt er delt.

Du er splittet i ånd og sannhet,

Dypt innsunket i havet.

Du har furer i dine unge kinn.

Du er gåtefull, vakker.

Dine øyner gir en gnistrende betroelse.

Ditt blikk er vendt mot det evige.

Du er en stjerne i galaksen,

Et under i skapelsen,

Et rom i verdensrommet, en ånd,

En terning på Guds puslebrett.

Ditt ansikt er hellig, rent,

Som en åpen bok, som sjelens dype gåte.

RØTTER

Kan røtter tale?

Røtter søker dypt ned i jorden.

De vet hvor de skal strekke sine lange armer.
Om røtter er synske, har instinkt som fuglene, vet ingen.

Men at de må i dypet for å finne kraft,

Er en gammel lærdom..

Røtter er som greiner, bare på andre siden.

Om menneskene klamrer seg fast til andre siden,

Sier skriften ingenting om.

Menneskene er bare røtter i slekten, i skapelsen.

Røtter taler med sin stemme, under jorden,

Fjernt fra alt synlig. Likevel er røtter

Det mest verdifulle, det mest håndfaste bevis

På tilværelsen. Røtter er næringstråder

Og barduner, lyskilder og vannkilder,

Som evige armer i en underjordisk tunnel.

Røtter er som ordene, budbringere, levende,

Og gir fremtid og håp. De er tydelige og griper oss.

De vokser vilt, og fortsetter å vokse

Til jorden er uttørket, til all næring er uttært.

Røtter er urbildet av den usynlige kraftkilden

Som gir liv som aldri svikter.

Røtter-ill.