TANKER, FRAGMENTER poesi 2007-1 *A8 Sigve Lauvaas

500 år gammel bok-ill.

8.

VISDOM

Er det visdom, det folk sier,

Eller er det dårskap?

Får en fram det beste

Før siste ordet,

Kan en gå med fred.

Aldri fri til å leve aleine

Før siste dagen,

Før sol går ned.

Visdommen gyller livet

Og smykker den fattige

Med stor rikdom.

Kan en se det evige,

Som er lyset,

Og hate bror sin?

Visdom er sannheten

Som gjør levende,

Uten vederlag.

FRAGMENTER

Om hvert øyeblikk var frø i ditt landskap,

Fant du aldri fred

Uten lys over dagen.

Om hvert strå var en tidlig vår

Som gav trøst til livet,

Ville jeg være et strå.

Lyset gir næring til sjelen

Som former livet,

Som elsker skaperen,

Som møter døden

Når lyset slukner.

TIDEN

Aldri alene med tiden. En er i mengder og flokk

I det store svinghjulet, som holder livet i ånde.

Tiden kommer til hvert menneske, og er trofast.

Vi er en del av tiden, av tidsveven. 

Vi er lys på veien.

TIDEN

Tiden kommer.

Som en åpning bæres den frem av engler.

Som et under farger den lyset

Og minner om øyner.

Tiden vandrer, strømmer

Gjennom livet,

Gjennom landskapet.

Den kommer i hast

Og blir borte i natten,

I det evige perspektiv.

Hvor går vi hen?

Vi venter at tiden vil komme

Og ta oss med til det nye landet.

Tiden er vår bror og venn.

Tiden kommer alltid igjen.

Hvem banker på?

Hvem er hjemme, nå?

Solen stiger, og varmer ditt kinn.

Du er engelen min, engelen min.

BARNET

Barnet kommer hjem,

Og blomstene er modne for høsten,

Fuglene kvitrer, havet reiser seg,

Som var det uvær i sikte.

Velkommen hjem.

Hør bjelleklang og klokkelyng.

Hver regndråpe gir nye krefter.

Kom til mitt hus, mitt hjem.
Velkommen med ditt navn,

Og barn og barnebarn.

Velsignet være ditt liv.

Her er utsikt til bekken, og fjellet.

Barndomsminner står i kø.

Alle kongler og frø, alle ord som ble til,

Musikken fra den gang, fra loftsrommet

I silregn og hagl, i storm og snø.

Velkommen, mitt barn. Kom hjem,

I vinden, til ditt eget tuntre.

ORDENE

Åpne, åpne min munn

Så ordene kan strømme ut,

En stakket stund,

Til alt blir forseglet igjen,

Og jeg er stum.

Mine ord kan trøste,

Være en blomst, et frø,

Være et rom, et hus, en dør,

Hjelpe mennesker fram.

Et ord kan være en hånd

For hjerte og sjel, en hjelp,

En ånd fra hjerte til hjerte,

Fra sjel til sjel.

La ordene virke,

Være en dråpe vann,

Trøste den trette,

Gi kraft til den visne hånd.

Så vil jorden bli ny,

Og du ser solen lyser

Og varmer i bygd og by,

Og du er ung og vakker,

En levende ånd.

Ta meg med,

Åpne min munn, så jeg ser.

Vær i min ånd.

La meg være med deg

Til det evige sted,

Til palmesus, til nordlys

Og evighet.

TREET

Et epletre kan gi god frukt.

Om en er heldig kan en få sagt noe fint.

Naboen har også frukttrær,

Men de er gamle, og vinden har vridd greinene.

En var lykkelig om en kunne gått sammen

Og kunne høste frukten i glede

Over at den andre hadde noe som var bedre.

En var vis om en kunne se treet i blomst,

Som var det et kjærlighetstre

Som gav rik frukt.

NAVN

Når jeg skrev navnet,

Løftet en luke i taket.

Navnet var viktig den gangen,

Og forpliktet.

Navnet er identitet.

Kom navn inn i min stue.

Om det var jente eller gutt,

Var det likeverdig,

Som solen og månen,

Som mor og far.

Navn er som en erkjennelse,

Noe som stråler frem

Og gir seg til kjenne

Og er nært og trygt,

Som varme hender.

KVELD

Hvordan bære takk

Til alle som har hjulpet meg fram.

Hver soloppgang og hver solnedgang

Er en takk for tiden, for øyner og smil.

Når vinden kommer til meg

Og synger med sin harpeklang,

Er jeg våken og hører, hører

Takken fra de evige himler.

Jeg bærer en takk for livet,

For alle som levde med meg, usynlig og synlig.

Jeg takker for livet.

Mine hender er i dine hender

Til en ny sol ruller over jorden

Og engler tar imot min sjel.

STILLE

Alt stillere, fra dag til dag. Større ensomhet,

Større visshet om det evige. Alt stillere

I lengsel til noe utenfor, til fjellene, til viddene.

Min munn er stille, mine bønner er usynlige bål.

Jeg er stille, bak stengte dører. Min munn er stille,

For ordene kommer ikke ut til menneskene i lyset.

SKJØNNHET

Mål av skjønnhet.
La meg reise og se.

De bor i det landet.

Mine øyne har sett månen.

Skjønnhet av et tre.

Noen lykkekast lenger borte

Renner en elv.

En stille melodi går igjen.

Om vi hører ordene mellom menneskene

Som nåler, eller varme pust?

De er skjønnhet i lyset

Som vandrer i nærhet, som barnehender.

Mål ikke ordenes skjønnhet.

Av alt er ordene som lyset, som himmelen,

Usynlig i mørket, som blåklokker langs veiene.

Skjønnheten åpenbares i øynene, i sjelen.

ARM I ARM

Hvem letter på kjolen?

Hvem går arm i arm gjennom grønt gress?

De setter seg. De spør hverandre.

Den sølvgrå kjolen beveger vannet.

De er skjelvende og unge, unge,

Med kyss mellom tusen sølvgrå piler

Som beveger hjertene, og pupillene skjelver.

Hvem skygger for solen, hvem ser etter stjerner?

Er det rette tiden? Hvem kommer siden?

Her er spor i stranden. En fornemmer konvallen

Som bølger, som var det et bryst.

Hun er ett med tiden. En kommer i lyngen.

Hvem speider sjelen ved nattetider?

Der går en jomfru fra Sel, fra havet,

Med røde kinner, med evig troskap.

Og var de fremmede, så ble de viet, i sang, i lysning

Av nattergalen. Og lemmen knirket, og ulven ulte.

Og englehender ble bud den natten.

Og ingen sover når hunden uler.

En søvnløs kappe gled over tunet.

Hvor ble hun av denne tusenfryden?

Og hennes øyne fikk stjernestråler.

Og han om henne i følsomhet - gjennom alt.

Sånn er livet: Forunderlig, mystisk.

Våre ord strekker ikke til.

Fiskere i Tel Aviv-ill.