TANKER, FRAGMENTER poesi 2007-1 *A10 Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

10.

TENK

Tenk på en gammel kirke

Der murene breie og tårnet høyt.

Hvem møter høytiden med glass og marmor?

Ingen ser lyset, uten lyset kommer inn.

Ydmyke tar vi imot Ordet

Og setter oss ved kirketårnet.

Vi gir en skilling til Gud.

Tenk, vi er fattige, men i lyset er vi rike.

Vi er som tjenere som går ut

Og innbyr blinde og lamme til bryllupsfesten.

DYPENE

Alle de mysteriøse dypene i havet

Kunne vært rom nok for en hel verden,

Likevel er de bare et umenneskelig hus

Hvor ingen vil ta inn.

Alle de mediterende hav som bølger i vinden,

Som skinner på overflaten,

Er lukket med syv segl.

Om vi var en vandrende fisk, ville vi neppe søkt

Tilflukt i nattdypets avgrunner,

Der all verdens landegrenser har sitt fristed.

HVERDAGER

Om skyggene bak oss

Kommer vandrende

Hånd i hånd,

Kan vi se solnedgangen sammen.

Om universet ser oss

Med sine lange armer, er vi her

Og venter på et kjærtegn.

Om våre vandringer er lysår,

Vil vi aldri komme igjen

Som en velsignet månefarer.

Vi er lykkelige under solhimmelen,

Men søker stjernene,

Hånd i hånd.

KRIGEN

Det er reportasjer om krig

Et sted på kloden, hele tiden,

Og ingen tar av TV.

De sier at millioner dør,

Men merker ingenting i husholdningen,

Alt er som før.

Krigen er ustoppelig, for våpnene

Skal brukes, og våpenfabrikkene skal gå,

Også under Olympiaden, og VM.

De sier at hjulene skal svive, at folk skal ha jobb.

Om millioner må dø, er en tanke

Som er omsluttet av stillhet.

VERDEN

Tankene er vevd i kroppen,

Som lyset og tiden.

Vi reflekterer med øyner og sjel.

Hva ser vi etter?

Vi har en sjelden mulighet

Å vise følelser, være fortrolige

Med dem vi omgås.

Om de er våre venner,

Retter vi ut våre hender.

Vi tenker: De er et bilde

På godhet og harmoni.

Slik vil vi oppfatte verden,

Selv om den er mørk og kald,

På randen av krig.

STILLE

Om en er stille,

Kan en høre toget

Fem mil unna.

Om en vil fylle sitt hjerte,

Må en gå gjennom vann.

Bare i kilden finnes lyset.

Bare i kjærligheten

Er evige armer.

Stille kan en åpne sin sjel

Og møte bror sin

Før kvelden.

LIVET

Vi reiser med varsomhet gjennom livet.

Vi ser med omtenksomhet og omsorg

På vår neste, og deler blomster på veien.

Vi har et felles mål, og er åpne og synlige.

Våre tanker er kjærlighet, uendelig glede

Over å høre til, være en del av alt,

Se øyner som stråler som lamper,

Som barns åndedrett.

Vi er lysets tjenere, med visdom og sannhet.

Vi fyller våre kar til randen med evig sollys

Og deler med andre på veien,

Til mysteriet er fullbrakt.

Vi kjenner helheten, og haster mot enhet

I visdom på en ny jord.

ULIK

Som trærne, så menneskene.

Det finnes bare en: unik.

Alle er forskjellige, ulike.

De er formet i hver sin form.

En kan ikke gjemme seg i mengden.

Alle vil se hvem du er.

Ditt fingeravtrykk, ditt ansikt

Lyser på skjermen, i avisene.

Bare du er det navnet,

Bare du er det nakne treet.

Om du er gjennomfrosset,

Har du en glans.

I halvmørke ser vi deg.

Du låner varme fra solen.

Du er ulik bladene i skogen.

Bare du er den ene.

VINDEN

Vinden er i trærne.

Gjennom de grønne bladene

Lyser solen gjennom greinene,

Inn til de uendelige kar.

Vinden varmer stuen

Og opplyser sjelen

Og gir alle et svar.
Vi er åpen for livet,

For underet, for jorden,

Som holder oss samlet.

Vinden åpner for virkeligheten,

For solens mysterium,

Som alle grønne blad puster gjennom.

Vi er kalde og utydelige, døende

Uten solen gjennom vårt vindu.

Inni oss er sjelen og tar imot

Alle store gaver i ydmykhet.

Vinden gir av seg selv sin styrke,

Sine varme pust, sitt hjerte.

Vinden kjenner seg selv, sitt opphav

Og erkjenner sin tilstedeværelse

Og stryker menneskene og trærne,

Gir tiden nye rom, og renser luften

Så vi kan leve.

VERN

En sterk arm verner oss

Mot fiender fra begge sider.

Vi er årvåkne, men han gir oss trygghet.

Vi er en dyrebar stamme, en slekt

Som ikke skal forgå.

Vi er gjennomboret av kjærtegn.

Hver pore i kroppen er et signal

Om at han er med oss og deler vår glede.

Mitt hjerte er i hans hender.

La oss finne rasteplasser på veien.

La oss vise søskenkjærlighet i landskapet.

Her er merkesteiner, varder, lys.

Stiene er opptråkket, og vi skal bare gå

Mot en ny fremtid.

Vi er pilegrimer på veien mot den evige stad.

Vi er arvegull som snirkler framover

I sang og jubel, med pauker og citar.

Vi inntar hellige måltider og gir gaver til alle.

Våre porer er åpne, og vi overveldes av nåde

Og kjærlighet, så våre hjerter blir kraftverk

For en ny dag, for nye fjelloverganger

Mot det hinsidige, det evige, de levendes land.

Vi er kimen som skal vokse.

Han verner oss, og gir oss del i sitt hjerte.

Vi lever i troen, i håpet, i nåden.

Han er vår styrke, vårt svar.

Foto-ill.