Translate

søndag 5. juli 2015

TANKER, FRAGMENTER poesi 2007-1 *A7 Sigve Lauvaas


E.Munch-ill.




7.
VINDEN

Om vinden
Som ikke kom den dagen.
Havet var helt flatt.
Falken satt helt stille
Og kjente sin egen tyngde.

Å gå litt gjør at en blir bedre
Til å gå.
Hjertet banker heftigere.
En får luft i lungene,
Nye krefter.

Det er godt å være frisk,
Høre vinden ruske i takskjegget,
Ruske i håret,
Synge i trærne,
Slipe fjellene, slipe alt levende.

Vinden kommer og går
Med ulik styrke.
Jeg kjenner meg igjen i vinden,
Er den som ser, hører og føler.
Går der med en tanke:
Å reise bort med vinden,
Reise med fuglene
Til et varmere land.

Vinden er noe mystisk.
En kan aldri se seg blind på vinden.
Den bølger havet, og livet,
Og jager planetene
Til evig tid.
  

GRAVEMASKIN

Jeg trenger ingen gravemaskin.
Jeg kjøper huset usett.
Jeg trenger ingen bil.
Jeg går veiene.

Om en gravemaskin skulle grave min grav,
Skulle den bli stor som et slott.
Om gravemaskinen ble forhindret av fjell,
Ville den skape spor i grunnen.

Gravemaskiner er vakre, og strekker enarmen ut
Og sier: Du skal nok komme dypt nok, du!


TENK

Tenk, nå skriver også jeg.
Det er best å skrive når det er mørkt.
Ordene vil ikke bli helt synlige,
Men lyser likevel.

Ordene som lyser i mørket betyr noe spesielt.
Jeg vet at ordene har noe å fortelle.
Jeg gir dem videre.
Vil du ta imot mine ord?

Å skrive slik at det lyser,
Skaper noe nytt,
Gir noe mer.
Jeg er helt urolig,
Helt til jeg finner de rette ordene.

Min tekst kan variere, være som et landskap.
Her er steiner og trær, oaser og ørken.
Ordene griper fatt i meg,
Drar meg liksom med,
Tar meg i hånden
Og klemmer til.

Det er fint å gå og bare drømme.
Ordene gir meg så mye.
De er som vinger
Som holder meg levende.


VINDEN

En kan ikke klage på vinden.
Vinden har sine krav.
Om klokkene synger i vinden,
Er det som natt og dag.

Vinden hvisker i søvne:
Nå må du sove, min venn.
Om høsten, i stormen jeg hører
En vibrerende lyd, en stemme:
Ro med din åre, ro lenge,
Ro, ro, ro, ro.

Vinden sukker i sjelen,
Og legger seg over min panne.
Vinden har myke hender,
Som mor til levende barn.


TANKER I VIND

Hvor går vinden?
Hvor går den strenge vinden,
Den skarpe vinden?
Hvor er de mektige pust av dag
Som river i sjelen,
Som klorer i hjertet,
Som brenner i skogen?
Hvor er rettsapparatet,
De gode kreftene,
De som står bak velferden?
Hvor er kjærligheten?
Hvor er lysene?
Hvor er alle gravskriftene?

Det snør, og vinden blåser.
Kulden biter,
Og jeg går som en rømling,
Flykter fra alle verdens hav
Til en liten bygning,
Et kloster, en ruin fra fortiden,
Der bøker er stein.

Vinden trenger inn i huset,
I hvert rom,
Gjennomskuer menneskene,
Ser på framleggene
Og analyserer ordene:
Om de er hellige, rene.

En yngling forlater palasset.
Jeg firer meg ned murene
Og jages av mistenkelige -
Til jeg finner hvile i en annen verden,
På Røst, i Lofoten.

Jeg trenger ingen fyrtårn, ingen lyktestolpe.
Her er måne for alle,
Her er kjærlighet langs alle veier.
Vinduene er åpne, dørene er åpne,
Menneskene er åpne,
Og fiskerne gjør jobben
For en verden som hungrer og tørster.

En kan vise følelser i Lofoten,
En kan skrive sitt navn i hjertet, og se syner.
Det forgjettede landet bak gitter og stjerner,
Under Nordlands Trompet,
Lyser av kjærlighet.


DIKT

Var jeg en ring,
Ville jeg være din.
Var jeg en eik,
Ville jeg holde en preken.
Var jeg et ord,
Ville jeg være ditt navn.
Var jeg et fjell,
Ville jeg være i dine tanker.
Var jeg en himmel,
Ville jeg være blå.
Var jeg en sol,
Ville jeg skinne nå.


LIVET

Jeg er gammel
Som et folleskjørt.
Livet er undrende, som barnet.
Jeg følger tyngden på alle veier,
Og plukker blomster
Til en tidlig vår.

Jeg er ung i hjertet, og ung i sjelen,
Men alderen tynger.
Jeg er mange år.
Og ingen kan vite hva tiden bringer.
Jeg går til et møte
Og bærer min sekk.

Hun går ved min side en stund,
Og tenker sitt.
Jeg leser min bibel,
Og reiser vi til Budapest
For en ny opplevelse.

Jeg hviler ut på hotellet,
Og går i en hage
Og møter en baker,
Og sier farvel. -
Norge er best.

Men jeg vil tilbake.
Her hviler mine tanker,
Her er mine røtter.
Jeg skaper et dikt
Og planter et tre.

Jeg drømmer om livet,
Om speilet som åpner seg,
Som holder meg ung
Og gir meg styrke og fred.

Jeg er innvidd til helgen
Av levende engler.
Nå heter jeg Twinkle
Av kjærlighet.

E.Munch-ill.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar