 |
| R.Larssen-ill. |
12.
ORD
Kjøpe ord på supermarkedet, ta dem med
Og forstå deres stemme, deres inste stemme.
Har jeg råd til å eie et ord? De dyrebare
ordene
Leser vi sjelden, lar vi ligge stille. De
støver ned.
Ordene er mangfoldige. Vi har overflod av
dem,
Og bygger stor hus for å få plass. De
trenger oss.
Ordene roper i våre rom. Vi trenger dem nå.
De er selvlysende, og kommer til oss som
barn.
BØNN
La alle hender som løfter seg i bønn bli
hørt,
La alle hjerter som gråter, få trøst.
La alle lepper som utøser sin angst og
smerte,
Finne legedom.
La alle øyner se ditt ansikt
Og høre din stemme.
VÅR
Vi oversvømmes av lys.
De varme hendene gir oss styrke.
Lyset er himmelstormere,
Som oversvømmer oss med kjærlighet.
Hele vårens skjønnhet er smykker og perler,
Mer ekte og dyrebart enn metall,
Mer edelt enn sjelen.
Våren er som en skjelving i hjertet,
Som åpner for følelser og takk,
Skjønnhet, nærhet, evig troskap.
ELV
Gjennom alle mennesker renner en elv.
Vi er gjennomlyst, og uendelig rike.
Vi har minnebank og fremtidssyner.
Vi undrer oss, og reiser gjennom livet
Med tanker, sjel og ånd.
Vår kropp er som en bygning.
Alle strømninger berører oss.
Elven renner gjennom oss med ord,
Som levende steiner, som frø, som lys.
Vi er renset i livets elv.
ORDENE
Kan vi ta vare på ordene?
Kan vi gape over store ord
Uten å kveles?
De unevnelige ordene i vårt hjerte
Som er nøkkelen til sjelen,
Som seiler med vinden,
Som styres av stjerner,
De ordene er jeg på let etter.
Hvordan kan jeg leve uten å finne ordene
Med de mystiske mønster,
Med spor av himmel?
Ordenes avgrunner og grunnvoller roper
etter oss.
Vi strekker ut våre tankespenn og smiler.
Vi tar i et ord og strekker det,
Som var det en buestreng.
Det er noen jeg vil treffe, men uten navn.
Mine ord må finne veien til noen
Som skjønner ordenes hemmelighet.
FORBI
Det er forbi. Alt er forbi.
Det er slutt.
Morgendagen har ingen armer mer.
Galleriene er lukket.
Jeg er ferdig.
Alle solstreif er lagt til side.
En lykkefølelse er borte.
Min hverdagslige nærhet
Er skrumpet inn.
Det er forbi.
Virkeligheten er annerledes.
Tankene er brikker i et spill.
Det jordnære og hjemlige er forbi.
Alt jeg kunne, alt jeg ville
Er lagt i grus.
Det er forbi med våre treff.
Våre møter er opphørt.
Hverandres dager er borte.
Lyset er slukket.
Hjertet er knust.
Mine forventninger er gråbleke bilder.
Fra i dag kan jeg ikke se klart.
Alt er klippet av.
Livets stormer er stilnet.
Men alt er en vidåpen natt, et hav.
Mine armer kan ikke føle,
Min munn kan ikke tale, ikke kysse.
Alt er svart, forbi.
Bildene er gjennomhullet av rop.
Og jeg kan ikke svare.
Den evige plattformen holder meg fast.
Barndommens evighet er nær.
Der er en himmel, overalt.
Jeg legger meg i graset og lytter.
Jorden hører min stemme.
Livets alter er evighet.
OVERFLOD
Vi lever som sprunget ut
Av et supermarked, med fulle poser.
Vi har nok, og fyller opp med anda mer.
Vår virkelighet er overflod på alt.
DAGEN
Nå begynner dagen.
Den kommer til oss,
Naken som et barn
Med noen tilmålte timer,
Så vi kan være våkne,
Så vi kan gjøre vår jobb,
Fremkalle nye erindringer,
Fremkalle de gamle,
Stå på med full hals
Til mørket siger på.
ROSER
Å binde roser er vanskelig.
Å gi avskårne roser er lett
For den som har gjort det før.
En rose er nesten som et brev
Med kjærtegn.
Å få en rose gir smak
Av levende blomster.
En føler kjærlighet, glede og fred.
En blomst til den du elsker
Er en påminnelse, bekreftelse
At ennå er det tid, det er håp.
Alle som lever skulle få en blomst
Ved daggry, før solen tørker stilkene
Og legger beslag på tiden.
En rose til henne eller han
Åpner for nye sammenkomster.
En rose for hjerte og munn,
For den edle timen.
Roser er skjønne, som var de et øye,
En levende blomst fra oven.
Roser får hender til å skjelve.
De er som den elskedes kyss,
Som en kjærlig pust, en god stemme
Når du våkner en tidlig morgen.
Hvem kjenner ikke en levende rose
Som rører vårt indre så det vil sprenges?
Selv en kveldrose gjør stor lykke,
Og minner om nærhet og omtanke.
Roser gjør menneskene glade.
ALENE
Innerst i vårt hjerte
Er vi alene
Og kjenner vår egen pust,
Som var det et blafrende lys,
En vind fra havet,
Sammenpressede blomster
Utstilt for de andre.
Alene trøster vi sjelen
Som en bror, som våre kjære,
Med gode minner,
Og tankene går i ring
Om fattige og rike.
Innerst i vårt hjerte
Hvisker en stemme, en tone.
En hånd gir blomster
Og noen kommer
Og omfavner vårt urolige hjerte
Med varme hender og kyss.
KJENTE ORD
De kjente ordene
Kom levende gjennom teppet.
Våre ord kryper på veiene
Og møter oss der.
Ordene klatrer inn i munnen
Og er som smattende lyder på tungen,
En muskelspenning for hjernen
Som styrer og levendegjør lydene.
De kjente ordene møter oss
I drømmer og på jobben,
Og klør oss i fingrene
Som dødelige krypdyr eller kosedyr,
Vi må gi navn og bolig
Til de er ferdige til å strømme ut
Som teppefyll til den utvalgte,
Presist som et hellig navn
Med pass for alle kontinenter.
ROM
Også i de mørke rom,
Langt hjemmefra,
Sitter noen voksne barn
Og håper de skal klare seg.
De sitter i de mørke rom
Og ber at noen må komme inn,
Så de kan se hvor alle er
Når det blir storm i Lofoten.
Natten kommer til de små
Som sitter i et voksent rom,
Langt hjemmefra -
Og tenker de skal klare seg.
De sitter i en nattlig stund
Og tenker, både han og hun.
Og klokkespillet toner snart,
Og verden danser fritt omkring.
Natten er et hellig strå
Som alle snart vil kjenne godt.
Men søvnen gir oss drømmer på
En reise mellom speil og slott.
DIKT
Har du sett det siste skrik.
En fyr med flosshatt, øks og spyd?
Om det er han som kommer nå,
En jaguar fra USA?
Ja, verden ruller som en ball.
Vårt liv er bare karneval.
Vi kler oss ut, som vi var små
Og går med selskapsdressen på.
Det siste skrik er nok en fyr.
Han kom fra Hedemark et sted.
Gjennom TV ble han klovn,
Alle barn sitt supertroll.
Her på jord er alt nå kjærlighet.
Grenser og profitt er ut.
Menneskerett blir tatt i ed,
Med tanker om å tekkes Gud?
 |
| M.Skjelbred-ill. |
