NØTTER I MIN SKOG Poesi – 2007 Kp.8 *Sigve Lauvaas

Høst-ill.

SPEIL

Om jeg var en engel,

Kunne jeg speile himmelen.

Om jeg var en vannpytt,

Kunne jeg se Gud.

Pendelen svinger fra flo til fjære.

Snart er menneskene ovenpå.

Så er de under speilet,

Og kan ingen bebreide.

Livet vil alltid svinge som havet.

Og vi klynger oss til jorden

Som til en god venn, et fjell

Som aldri rokkes.

Vi speiler oss i hverandre,

Og griper fast i trær med røtter.

Vi spiser nøtter og frukt på veien

Til vi får visdom i sjelen.

LIVET

Livet tærer på jorden,

Og er en gåte for vitenskapen.

Men Gud vet alt,

Og bøyer seg i støvet

For at vi skal leve.

Det er ingen fornuft at vi skal overleve

Høst- og vinterstormen.

Men våren gir nye krefter,

Og solen leker våre sår.

Menneskene fatter ikke livet,

Men lever i uskyld til sin død.

Vakre som barn blir vi båret i lyset

Og elsket som den de er.

TELEFON

Over hele verden er telefonlinjer.

Over hav og fjell

Går strømmer av ord.

Og vår stemme blir aldri hvisket ut.

Radiobølger og tv-signaler regjerer verden

Som fristelser og løgn.

Vi omgis av en verden av bølger

Som griper om seg,

Og beskytter den som er våken.

TALE

Jeg er nysgjerrig på alt.

Nesten alt taler til meg i rommet.

Deg være lovet,

Som spiller på så mange strenger.

Jeg vasker mine hender for en ny dag.

Jeg skriver det som faller ned.

Blanke ark er min kjærlighet.

Her kan jeg boltre meg fritt,

Og holde hodet varmt.

Et gledesbud vil jeg skrive

Om israels barn.

Les det som er skrevet.

Ordet vil oppfylles til sin tid.

Verden er på vandring. Hvert skritt

Minner meg om Big Ben.

Det gjelder å holde sin sti ren,

Og gå så lenge det er lyst.

  

STØY

Menneskene støyer.

Tørre blader virvler i luften,

Og biler suser forbi.

Pengene er i omløp.

Folk springer gatelangs,

Og heisen går som et hurtigtog.

Det støyer i fabrikken,

Og kaien er overfylt.

Alle skal si sin mening,

Alle skal delta i sirkuset

Til den store gullmedalje.

Bakken blir mindre bratt med tiden.

Folk lærer å slette ut fjell,

Og vinden flyter i luften

Som en jagende sandbanke.

Vi våkner om natten,

Og mange dør av sult.

Alt taler til meg om Gud,

Som er større enn alt.

DET GLADE LIV

Hva skal vi med himmelen,

Når vi har alt på jorden?

Her er stadig tilbud på grønt og frukt,

Og nøttene er lesset i bøtter og spann.

På torget selges nøtter i esker

Høyere enn hus.

Og alle kan forsyne seg av frisk drikkevann

Fra en hemmelig kilde.

Ingen snakker om synd,

Selv om det gjøres feil i alle ledd.

Samfunnet lever i luksus og ære,

Og speiler seg i pengebingen.

Her er nok til et langt liv.

BOLIG

De bygger stort og høyt i Amerika,

Og veien er som en maurtue.

Etasje etter etasje bygger de et luftslott

Ingen aner – i det flyktige blå.

Der oppe skal hotellet bygges en gang,

Med plass til rike folk.

Og bare de som har penger får oppleve

En tur rundt jorden eller månen.

Selv holder jeg meg til det lave,

Og nøyer meg med sild og poteter.

Det gir min bolig mange minner.

Og jeg tror speilet fryder seg

I himmelens lys.

DU

Du som tok bolig i meg.

Lær meg å stige ned,

Så også jeg kan ta bolig i mennesker

Og være et forbilde.

Du som er høyt der oppe.

Lær meg å stige opp med klærne på,

Så noen kan kjenne meg igjen

For den jeg er.

Du som regjerer verden

Og tillater at menneskene regjerer,

La meg få kjenne din visdom,

Så jeg kan få leve lenge i landet.

Du som løser lenker, og setter fanger fri.

Lær meg om din nåde,

Så jeg kan møte de andre, uten bitterhet

Over uretten i verden.

  

G.halvorsen-ill.