NØTTER I MIN SKOG Poesi – 2007 Kp.5 *Sigve Lauvaas

Vårbilde-ill.

SNART VÅR

Noen sier,

Våren er på vei.

Den ligger i jorden, hos meg.

Våren taler til frosten

Og ber om fred på jord.

Den vrir seg i nattesøvn,

Etter en lang vinter.

Snart vår, snart springer

Gåsungene ut,

Og skogen er grønn igjen.

Vi ser det går mot sommeren.

Alt ligger i jorden og venter

På den rette tiden.

Og solen svinger. Bølger av luft

Reiser over havet.

Og endelig er gjøken her.

Det er vår.

HØST IGJEN

Snart høst.
Jeg er fremmed i skogen.

Men høsten kommer hvert år

Og legger sin hånd over alt det skapte.

Solen glir sakte over tunet,

Og ned i kjelleren.

Den blir svakere for hver dag,

Og det blir kjøligere.

Vinterjakken må frem,

Og eplene faller til jorden.

De som ikke sanker sitt korn,

Mister hele grøden.

VÆRET

Hvem tolker været, tiden, rommet?

Hvem gjør seg bry med de blinde,

De som ikke ser sorte skyer på lyse dagen?

Ånden beveger oss til å følge med

Urkreftene som regjerer.

Og vi må se i speilet, hvor langt på natt.

Været er for døve, blinde, og folk flest.

Det regjerer vårt liv.

Og ingen er vanntette, alle trenger en tolk

Som kan se og høre.

Vi leser avisene, ser tv, lytter til radio

Og heiser flagg for det vi mener.

Så går livet videre, minutt for minutt.

Ånden modner oss, så vi kan være våkne

For alle fristelser, så vi kan kjenne

Klimaet som en venn - eller fiende.

ROMMET

Dette rommet er mitt barnerom,

Mitt lekerom, mitt ansikt, –

Et speil ut i verden, en gåtefull maske

Av ømhet og undring.

Jeg ser ut av vinduet, og tegner kart

I mitt indre. Jeg ser veier i det blå

Som stopper i min hage.

Jeg har lengsel å møte en venn.

Rommet taler sitt språk. Jeg lærer

Å ta del i livet. Jeg kaster meg ut

I en underlig verden av lys og mørke,

Kjærlighet og hat. Den ene vet alt.

HALLO

Hallo. Vi lever i lange baner.

Solen stiger opp.

Vår ungdom er grønn

Som en deilig vår.

Vi bader og svømmer sammen.

Og solen bader i landskapet

Og farger fjellet i gull.

Vi sitter med beina over kors

Og venter på noe godt.

Vi sitter og dormer ved stranden,

Og rusler i byens park.

Vi øver å være den vi er,

Og velsigner hverandre med drops.

Hallo, kjære. Hvem du nå er,

Får vi tidsnok vite.

Alle tenker på sommersol,

Og hilser våren med naken kropp.

Alle elsker livet.

DETTE

Dette landet, alt vi eier:

Røtter, spir og slott.

Grønn er marken, elven renner,

Vinden spiller dur og bass.

Dette har vi. Se, det gjelder

Livet, – hvem du er og kan.

Ensom fugl med brukket vinge

Sovner inn i dødens garn.

Dette landet, hav og himmel,

Lyser til oss, løfter alt.

Hver en sjel, hver pilegrim favner

Livets blomst i timeglass.

HURRA

Hurra. Jeg har passert de førti,

Skagerak og Kattegat.

Lista fyr skal lyse havet.

Inn går bølger. Skipet går.

Jeg skal ut i vinden. Speilet

Følger meg fra vår til vår.

Jeg er glattbarbert og modig,

Følger stien hjem.

Jeg skal øve meg som flyver,

Men har ingen timelønn.

Hurra for livet, alt vi eier.

Luften gleder verdens milliarder.

Jeg er nøtt i nøttetreet,

Førti år i ensomhet. Skipet går.

DIKTER

Det finnes en dikter

Med godt humør.

Nå ligger han dypt under skorpa.

Den snauhogde skogen skal lyse igjen

Av diktverk fra Lom til Loppa,

Og ordet skal inn mellom marg og bein,

Og tjene til nåde.

Men dikteren gruer for vinteren

Som kommer med frost.

Den graver dypt i vårt hjerte.

Men ensomme fuglen har sitt hjem,

Den slumrer i opprør mot døden.

Så kommer solen og skaper et navn.

Vår herre gir alle av grøten.

         

Sommer-ill.