DA KRAFTEN KOM Poesi 2016/3 – Del6 - Sigve Lauvaas

Ill.maleri

VERDEN NÅ

En hemmelig uskyld hviler i fjellet.

Verden er ren. Det lyser av gull.

Skylden er plantet i menneskebarnet.

Vi lever og tynges av nedarvet synd.

Verden har frihet og fred som retning.

Det evige barnet skjenker sitt ord.

Opplyst er alle som lever for andre.

Det dypeste hjerte skal vokse i tro.

Verden skjelver når engelen taler.

Vegger og tak i vårt rom skal bli lyst.

Uskyld skal herske den verden han skapte.

Snart kan vi ringe hans herlighet inn.

FRUKT

Frukten er moden,

Men henger på treet - til stormen feier.

Nyslått åker skal legges brakk.

Frukten skal gjennom et bad og kvernes.

Leppene stivner,

Og himmelen blør.

Filosofer har talt.

Frukten er livet som gir oss livet.

Årtusen arv forplanter seg i dypet.

Der vokser et tre – med røtter og krone

Som strekker seg ut

Som visdommens ord.

All verden skal kjenne frukten som bærer

Himmelen i seg, og lyser på jord.

All verden skal undres av frukten

Som gir oss styrke, visdom, og mot.

Frukten helbreder, forvandler og skaper

Til alt er blitt nytt.

Vi undres, og kjenner at frukten smaker

Kjærlighet, nåde fra Gud.

REISE

Er reisen fylt av glede og fred?

Du møter en fremmed, og åpner ditt hjerte.

Du berikes av kraft fra en annen planet.

Din reise tar ukjente spor.

Du er ikke ensom mer.

En venn har du funnet.

En skatt fyller rommet, ditt hjerte, din sjel.

Du drømmer en verden av gull.

En vår er i anmarsj, og du er min venn

Som har reist mange mil

For å se meg igjen.

Men reisen tar slutt for begge en dag.

Vi reiser med smil mot et mål

På andre siden av havet er du.

Der møtes vi snart.

Der møter vi Gud.

TIDEN

Tiden daler ned til oss.

Frivillig går vi ut.

I sekken har vi nistemat.

Vi leser, deler ordet ditt,

Og tiden som du gir.

Fortid, nåtid, fremtid, alt

Er åpenbart i kjærlighet.

Din grenseløse nåde, bror

Forvandler oss til dine barn

Før klokkene kimer jul.

Tiden renner i vår kropp

Så lenge hjertet slår.

Tidens gang er et eventyr

Vi lever og puster fra begynnelsen.

Vi bæres frem hver dag.

FRED

Freden er ikke for engler,

For de grønne marker og høye trær.

Freden er for en urolig verden

Som ber på sine knær.

Freden kommer til alle

Som roper på fred over livet i dag.

Bli tilgitt, og gå på vannet.

Ha tro, så blir det hellig fred.

GRAS

Du sitter i graset der humlene suser.

Og ansiktet er dekket av sol.

Lykkelig er du – for alt du kan se.

Stille vokser en liten spire,

Og himmelen vokser i hjerte og sinn,

Der graset får gro.

Mysteriet skriver i alt som lever.

Dalen er fylt av hellige fryd.

Jeg favner det skapte, det irrgrønne graset

Som vokser og peker mot stjerner og sol.

Jeg favner de fjørlette bølgene åkrer

Som gir oss det frelsende korn.

NOE SKJER

Det skjer ting om kvelden.

Og gjennom dager og netter løftes vår kropp

Til en eventyrhage med epletrær.

Visdommens frukt vil jeg gjerne smake.

Himmelen stråler av kjærlighet.

Det skjer noe nå, og hver stund vi lever.

De høye spiser av bonden sitt fat.

Gråtende barn blir glemt på veien.

De vise har visdom.

De late visner som gras.

LYSET

Lyset farger dal og fjell

Og gir oss søte frukter.

Det språk som lyset taler nå

Er åpenbart for alle folk.

Se kraften fra det høye!

Bak gardin og tykke mur

Er lyset midt imellom.

Det gir oss liv fra himmelhav

Og favner oss som sine små.

Vi våkner snart i lyset.

En morgen gir oss trøst og ro

For mørket, som er over.

Nå kan vi så, og høste frukt

Som gir oss alt vi trenger.

Vi takker Gud for livet.

REGN

Regnet er velkjent hos oss.

Det renner en elv fra fjellet.

Natthimmelen over landet er mørk.

Snart kommer vinterstormen.

Her kommer vi, og regnet er med

Som et fossefall.

Det regner presis i dag, som før,

Med et plask fra himmelrommet.

Regnet er en del av historien vår.

Den strekker seg ut

Og stuper i alle land som en vind.

Fra skyer kan jorden begraves.

Men ut av en dråpe er liv og lys

Til hungrige menneskehjerter.

Vi elsker vannet som regnet gav.

Vi elsker å svømme i havet.

NAVN

Et menneske har navn

Som Gud føder.

Han kunngjør for alle navnløse

At han elsker oss, og forblir

Til evig tid.

Ingen skal rokke melkeveien

Før han kommer.

Evig er du som har navn

Som dekker over alle synder.

Du elsker dine, som en kusk elsker

Sin slave.

Navn føder kometer, og solen står opp

Over gravene til de ensomme.

Jorden rystes, og mosaikken blir stjerner

For evighet.

Når han kommer skal isen smelte,

Og fjell bli til tårn.

Alle navn samles i store skarer

I det endeløse rommet.

MENNESKE

Et menneske, et ord lyser.

Følelsene blir kraft.

Tyngdekraften opphører,

Og vi er frie.

Naturens lover er kjærlighet.

Når gud åpenbarer seg i ordet

Som menneske, flyr vi

Som et uttrykk – at vi er hjemløse.

Vi kommer med åpne ansikter

Og søker opphavet, farshuset, våre søsken

Som er frarøvet, martyrer

Som står opp fra gravene i herlighet.