 |
| Ill.foto Norsk natur. |
LYKKE
Lykke er å tro.
Lykke er å eie en udødelig
sjel.
Lykke er å kjenne navnet
På den en elsker.
Lykke er å se målet mens en
lever.
Lykke er å være trygg,
Kjenne seg omsluttet av varme
tanker.
Lykke er å være til
For en som er høyere enn
stjerner.
Lykke er budskapet om ”fred
på jord”.
Lykke er å leve i dag,
Uten bekymringer for i
morgen.
Lykke er å ha en venn som
lyser i mørket.
Lykke er å favne visdommen,
sannheten, livet,
Som det daglige brød.
ANSVAR
På veien må vi leve
Og bry oss om de andre.
Vi skal ikke kaste bort tiden
på fest og moro,
Men holde fast på
kjærligheten
Som knytter oss sammen,
Og lyser i mørket.
Kraften er vårt skjold.
Jeg skriver med blafrende
lys, og ser
Kjærlighet i ord som fosser
frem
Fra rennende bekker.
Jeg bringe budskapet frem.
De gråter på Sinai.
Men ingen liv er forspilt.
Alt skal frem i dagen når
Herren kommer.
Det som skjer mellom folk i
visdom,
Gjør en forskjell.
Når vi rekker ut våre hender
i tro,
Skal kjærligheten blomstre.
TOPPEN
Toppen av alt er språket,
Og fedrelandet med fjell og
fjord.
Dernest har sangen en vugge
Her, langt mot nord.
Vi taler så ofte om barnet,
Og Israel, med Guds
kjærlighet.
Vi takker for maten, og lever
I håp om fred.
Toppen av alle søyler
Er stjerner som lyser vår
jord.
Parken vil myldre av
mennesker
Som elsker sol.
REIS
Han reiste til sitt eget,
Og kom ikke igjen.
Hvem kunne være passasjer,
Uten å vite veien.
De reiste om natten,
Og gikk om bord i et fly.
De ble tatt imot som søsken,
Og favnet av far og mor.
Ut av slaveriet, som fra
Egypt
En tidlig morgen.
De drømmer om gater av gull,
Og får fiender til nabo.
Reis er en måte å leve.
Jøden har alltid reist.
Vi lever som fremmede i
verden,
Og lengter til Jerusalem.
DIKT
Diktene maler verden.
Bildene er enkle, men
kraftfulle speil
Av våre følelser, vår sjel.
Diktene stemmer strengene,
Så leseren får et glimt av
dikterens indre.
Det er et hjerte som
åpenbarer
Stemninger, liv og kraft
Fra en hellig kilde.
LYRIKK
Se, den maler psykologi inn i
bildet
Så vi ser verden med nye
øyner,
Opplever det skjulte fra en
ny vinkel.
Kjære, dagene er et liv i
naturens hage,
Der trafikken går sin gang.
Men de åndelige verdier blir
i lyset
Som favner alle mennesker.
Ordene skaper det de sier, og
drømmer
Blir virkelighet i oss
Når vi lever i eventyret - og
innser
At vi er en krysning av
engler og Gud.
TAL
Tal ikke filosofisk. All
lyrikk er preget av ord
Som åpner og lukker. Dramaet
i verden
Spiller for åpen scene. Vi er
med som aktører
Og tilskuere. Vi bygger broer
og reiser
For å gjenforene mennesker
til lyset og kraften,
Som er det åndelige kretsløp
i oss.
SPRÅK
Vår verden er delt, og
språket holder oss sammen.
Vi gjenforenes i liv og død
med språket
Som livsnerve og lim, som
form og farge
I en uendelig vev som dekker
hele verden
Som et spill med brikker.
Menneskene blir preget av sol
og regn.
Ordene reiser med vinden, og
blir borte på kirkegården.
Men noen finner gjenklang
mellom stive permer.
Her er hemmeligheter fra
tidenes morgen,
Et språk som lever i oss.
PUST
Mennesker og gras puster.
Og årstiden puster med oss i
blomster og lauv.
Alt puster som har livets
ånde.
Den som dør har levd, og sett
livet
I alle former. Vi puster for
å vekke sjelen,
Så den ikke skal sove som en
fremmed.
Pust elvestrøm og vind i
fjellet, pust trær og hav.
Verden var tom uten pust,
uten barn
Som kunne le og gråte i
frihet.
Solen tvinger oss til å
puste, månen skjelver,
Stjernene funkler i
vinterkulden.
Vi er et lite hus, et telt så
lenge vi ånder.
Vi synker og stiger. Vi er
født til å lyse
Og puste som skjelvende
epletrær i vinden.
Vi blomstrer og bærer frukt i
tiden.
Menneskene er jordens navle.
Vi puster liv
I ordet, som skaper og
gjenskaper til teppet faller,
Og vi er engler i hvite klær.
VANDRING
Jeg hadde vandret omkring
På hjemlige trakter i mange
år.
Så følte jeg kraften kom inn
i meg,
Og alt ble forvandlet til
lys.
Fugler, kvinner og menn gikk
fritt
Og tenkte i morgengryet.
Hvor lett er det ikke å falle
ifra
Når vinden hvisker, og en er
ung.
Lange turer, lange elver, og
veien frem
Tar hele livet, mens andre
får ære.
Jeg dekker meg til med lyng
og gras
Og følger sporene til
paradis.
Her i dypet får drømmene
leve.
Jeg ånder og tømmer mitt
hjerte av gull.
Tal ikke mer om vandring i
lyset,
Når ingen seg meg, er
vandringen slutt.
DRØM
Om jeg drømmer i leire,
finnes ingen håp.
Jeg drømmer at gresset får
gro,
At vinter blir vår og sommer,
Og høsten kommer og byr oss
frukten
Fra et forvandlet liv.
Lange vinger favner oss her
nede, favner
Gras og blomst, og barn og
sommerfugl.
Elven strømmer dyp, og havet
hviler.
Regnet siler ned mens solen
skjuler seg
Bak mørke skyer.
En rullegardin i verden taler
i min drøm.
Vi ser og ser, men holder
ikke mål.
Vi er en flyktig vandrer i
tidens rom.
Vi lytter, og kjenner åndens
vind i dag
Fra barndommens himmelspeil. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar