VITNER Poesi 2016-2, Kp.7 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

VELKOMMEN

Velkommen etter.

Mine øyne har sett himmelen.

Jeg hadde en drøm

Og gjenopplevde en vakker reise.

Der var daddelpalmer og syrintrær,

Epler og pærer.

Druene hang over oss

Som frukt på tunge grener.

Velkommen til porten som åpner seg

For den som vil inn.

Mine øyne har sett det skjønne

Jerusalem, Jerusalem.

LENGSEL

Jeg har en lengsel etter ord.

Jeg kan aldri motstå kraften, ånden,

Som vekker meg hver morgen

Og holder meg levende.

Lyset er det største i min sirkel

Av gåter og hemmelige åpenbaringer.

Det som har skjedd, skal skje på nytt.

Vi skal alle få en ny drakt.

Jeg svermer etter ord som taler visdom,

Og ser etter mine kjære.

Jeg kan ikke motstå engler

Som synger om en ny vår.

  

FOLK LESER

Folk leser ikke det de burde lese

Mellom linjene.

De leser ikke datoen, og glemmer

At alt har sin tid.

De vandrer hvileløst omkring,

Og glemmer å se i speilet.

De leser ikke ansikter

Som roper i nød.

Folk leser ikke for å lære visdom

Til et evig liv,

Men graver seg ned i studier

Som ikke holder mål.

Folk leser aviser som er tilslørt

Av tanker fra en syk verden.

De ser ikke sannheten,

Og skjuler seg i frykt.

FILOSOFI

Ordene har skaperkraft i seg,

Og får meg til å notere.

Jeg kommer med ytringer,

Men blir ikke hørt.

Filosofiens stumme skrik i ordene

Som ligger i hylla, ulest,

Hjelper ingen til et bedre liv.

Men testamente til en engel

Forteller alt.

Vi skal leve i kontakt med Gud,

Så vi kan se begynnelsen

Som en port for håp og kjærlighet.

TIDEN

Tiden tar ansiktet bort.

Bare små avtrykk er igjen.

Navnet nynner i lyng og trær,

Og stjernene lyser i rommet.

Din stemme er skriften på veggen,

Fargene i et maleri.

Ditt ansikt speiler i drømmer

Når tiden drar forbi.

SNAKK

Jeg snakker, og vet det ikke er lett

Å bære på de andre

Som er lemlestet, forlatt.

De som er mislykket, som et dikt

Som aldri finner et øre,

Peker mot stjerner, og blir hjulpet hjem

På englevinger.

Snakk om oppstandelse i ørkenen

Når kornet spirer til modne aks,

Og folket kan leve fritt.

Jeg snakker om en ny tid.

Med uleselige ord kan vi se fremtiden

Som en kuppel i det blå rommet.

ORD

Jeg dyrker kjærligheten, fyller tomme glass

Til en ny melodi. Ordene kommer fra stillheten

Og synger i mitt bryst. Jeg hører stemmer

Fra en mektig skog – med fugler fra hele verden.

TIDEN GÅR

Tiden er vakker som en pelskåpe,

Som en sommer med fugler og blomster,

Og frukt fra et mektig tre.

Tiden går iblant oss, som en engel,

Og passer på at vi lever.

Den sender sine lys inn i vår verden,

Så vi kan sole oss.

Tiden kryper som en orm, og snegler av sted

Med nye budskap. Den er et vitne

Om alt som skal skje. -

Og hver dag er tiden med oss

Som en trofast venn.

ANKER

Du har et anker i livet,

Og senker det i dypet hver dag,

Så du ikke skal gå deg vill.

Du ser etter stjerner, og merkesteiner,

Og synger iblant om de nære ting,

Før tankene bretter seg ut, -

Og du flyr med vinden.

Du har et anker i båten,

Og ror mot en sikker havn.

Når sjøen blir høy, og bølgene skummer,

Roper du Herrens navn.

År etter år følger du leia.

Du måler dybde og farlige skjær.

Med ankeret fester du båten i mørket,

Og venter, – for dagen er nær.

   

K.H-ill.