VITNER Poesi 2016-2, Kp.2 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

HVIS DU LESER

Hvis du leser, tror du kanskje

Alt som er skrevet.
Ordene lever sammen med oss.

De er enkelt omtalt i pressen,

Og forkynner en gåte:

At alle som leser er vitner.

Også fjellet er vitne. De ser alt

Fra historiens begynnelse.

Ingen ting var til, før noe ble til.

Hold deg fast i det du vet,

Så får du vite mer etter hvert,

Til karet ditt er fullt, og du kan gå

Videre med de andre.

TENK

Tenk at du er født et annet sted,

Av andre foreldre,

Og studerer hebraisk

For å kjenne skriften tydelig, -

Før de tunge dagene, og natten

Roper i trengsel.

Tenk all litteraturen som kunne skrives,

Som aldri ble skrevet,

For de beste døde i hunger og krig.

Tenk på toget som suser forbi,

Og veien som alltid er der.

Det er et budskap om livet som går videre,

Om blodet som aldri stivner.

Nye generasjoner kommer til,

Og hus bygges på spreng.

TIDEN

Tiden tikker i gatene,

I hus og mennesker.

Vår flyktige sjel tikker i tiden,

Som et speil.

Utbrudd av svovel tikker i skyer.

Store landemarker tikker

Tidens tann, et uttrykk

Til ettertanke.

Byen er hjemstedet –

Som tikker med varige spor.

Vi tikker i bilder, og sus av vind

Mot en ny vår.

DAGER

Mange dager ligger bak oss,

Mange hus stiger mot høyden.

Som en lotusblomst stiger,

Løfter menneskene seg fra jorden.

Vi åpner våre øyner i sollyset

Og besøker byer langt borte.

Verden åpner seg for oss,

Som en dråpe åpner seg for verden.

Vannet er tidens port i livet,

Og hjertet er porten til evighet.

De som har et rent hjerte ser Gud

På veien til de levendes land.

Dagene trommer på fjellet,

Som regnet trommer på taket.

Landskapet er Guds håndflate.

Her er vi i eventyret fra høst til vår.

STILLHET

Huset er stille.

Natten kommer inn i rommet,

Og sveiper skogen

Med sin lange panne.

Stillheten trekker i linduken til bestemor,

Så koppene raser i gulvet.
Varsomt bærer hun dem vekk

I forskrekkelsen, og sovner igjen

Før dagslyset renner i vinduskarmen.

Stille sjø blinker i solen

Som bader tidlig og sent,

Med hviskende trær i bakgrunnen.

Fjellet er som et taust hus,

Et ansikt med diamanter og gull.

UTE NÅ

Mange fjell står i giv akt

Og hilser alle som går forbi.
Døende stjerner spår været,

Som alle kan føle.

Skyene vokser til en tett skog,

En sølvgrå masse

Som legger seg over jorden.

Og huset - der vi bor,

Blir omfavnet av hvite skyer.

Lyset siler i høy granskog,

Og mørket kommer igjen.

Det favner alle som er ute i kveld

Under stjernetaket.

SKRIVE

Jeg skriver over hele gulvet, tak og vegger.

Men alt jeg skriver renner bort.

Jeg skriver mitt liv på veien,

Og ser min egen hjemkomst i et speil

Ved en fremmed kyst.

Jeg skriver sanger for en dag,

Og sanger for en natt.

Hele tiden skriver jeg fra mitt hjerte,

Som tikker som Big Ben,

Sekund for sekund imot det endeløse,

Der ingen grenser er satt.

Jeg skriver årstider som krymper

Til vår og høst.

Og fruktbarheten blir stor,

Og alle må ha mat.

Det gjelder for konger og prinsesser,

Som for barn og barnebarn.

Alle som lever i verdensveven strekker seg

Imot stjerner og Gud.

En dag må lyset bryte igjennom,

Og øyner må se Paradis.

Og alle må oppleve at de hører til

I kjærlighet, håp og tro.

IBSEN SKREV

Ibsen skrev Peer Gynt.

Jeg skriver språket for de få,

Vegg i vegg med Polhavet.

Jeg skriver for de levende,

Om hjelpeløse, ensomme ord.

Alle trenger en venn i blant.

Jeg søker skulder ved skulder i språket

Etter leirtavler med visdom.

Jeg søker etter kornaks

Og en trygg vei til evigheten.

K.H-ill.