VITNER Poesi 2016-2, Kp.10 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

MAKTKAMP

Maktkampen på jorden

Er som lyn og torden,

Den utspiller seg i land etter land.

Mørke skyer trekker inn fra havet

Til våre fjorder og fjell.

Det er ikke lett å leve i verden,

Når så mange vil bestemme.

Krig og hat, storm og uro, - bølger slår i ett.

Hver dag hører vi krig, og rykter om krig.

En bloddryppende scene

Roper etter en hånd å holde i.

Der er maktkamp på ulike plan.

Hele samfunnet er bygd opp for å styre.

De som er med i dansen, tier.

De vil ha fred, som en blind mann.

ET ORD

Et ord er hennes hilsen.

Saueflokken trenger en hyrde.

Der er en hær av krigere i natten.

Bølger av hat skyller over grensen.

Sikkerheten henger i en tynn tråd.

Et ord er nok for å bevare flokken.

De kjenner stemmen til den ene,

Som leder an på veien mot Det hellige landet.

Pilegrimen holder seg våken

Av lyset på himmelbuen.

Hun dro av gårde for å vokse i visdom,

Og kom hjem som en voksen kvinne -

Med drømmer og syner om en ny tid.

Det skal bli kjølig mellom folk,

Før høsten kommer med modne aks.

SPEILET

Hun stirrer på kroppen i speilet,

Og ansiktet lyser som en lotusplante.

Hun kjemmer håret, og bølger i graset

Som en deilig gås.

Hun går og tripper, og speiler seg i vannet,

Der gullfiskene soler seg.

Hun vagger som en svane

I Stavanger sentrum - en frodig vår.

Alle speiler seg i hverandre.

Og speilet er øynene som ser.

De fornemmer at livet har mange byggesteiner,

Og at alle er i samme båt.

KONSENTRASJON

Jeg konsentrerer meg om å overleve.

Som vitne vekker det uro.

Jeg får skarpe og dømmende blikk,

Og føler meg utstøtt og elendig.

Jeg skriver om kjærligheten,

Som det eneste håpet for menneskene.

Vi lever i en konkurranse,

Og blir utsatt for piler og press

Som former oss til hakkekyllinger.

Jeg konsentrerer meg – for å komme ut

Gjennom tunellen i den glatte cella,

Så jeg kan se dagslyset.

Jeg vil bli født på ny.

   

NOTERER

Jeg noterer, og betror meg i små vers.

Jeg ser barndommen som en arena

Mot et høyere nivå.

Jeg føler barndommens hus er med meg,

Og gir meg rom til å forske

På lys og mørke, bokstaver og tall.

Jeg noterer vekten, og spiser mindre.
Jeg går turer og opplever mer.

Landskapet kommer nært på stien,

Der lyng og mose gror.

Jeg noterer at jeg er en attpåklatt,

En som ikke var regnet med.

Jeg betror meg til deg.

Det er ikke sikkert at jeg er den eneste

Som kan fortelle historien om livet?

Speilet har mange vitner.

REDNING

Jeg forlater alt, og legger på svøm.

Jeg er syk, men føler havet som en redning.

Jeg løper på jorden, og klatrer på høye fjell.

Det lindrer og trøster mitt unge hjerte.

Havet roper med bølger og slag,

Og vinker med skumhvite årer mot holmen.

Havet forkynner makt og bedrag.

Det eneste som gjelder, er vårt håp.

Jeg tror at noen kan hjelpe en verden i nød,

Og skifte rett mellom folk og land.

Jeg håper at noen kan se

At barnet trenger en mor og en far.

Jeg ønsker at alle kan bygge sitt hjem

I tro og kjærlighet.

EN VERDEN

Vi har en verden utenfor oss selv,

En verden vi må dele.

Vi har en verden på en øy,

Og her vil vi være alene.

Vi vil helst ha det sånn, når karrieren er slutt.

Vi vil reise fritt fra øy til øy

Og ro på et større hav.

Vi vil være oss selv en dag.

Bare en pir er nok til et veldig hus.

Fra vinduet kan vi se de andre.

Vi er nådeløse, og tenker bare på oss selv.

Det er vår verden vi vil være.

Da kan vi ikke hjelpe vår bror i nød,

Og ikke har vi rom for de andre.

Vi stenger oss inne i et skall,

Og venter at stormen skal stilne.

Men alle som har dradd gjennom verden i båt,

Opplever krig og sult.

Mange må lide for at vi skal ha nok.

Vi må se hva det koster å leve.

Når alle drar lasset i kjærlighet,

Får alle en del av gleden.

Når alle er søsken på samme jord,

Har alle en arv i vente.

Språket forteller hvem vi er

Og lyset stråler fra pannen.

Øynene gløder av godhet og fred.

Vi ønsker hverandre velkommen.

  

REGN

Hurra, nå regner det.

Jeg ser et hav av grønne bakker.

Lauvtrærne vinker i lund og li,

Blomstene synger mot sommer.

Nå er det godt å leve.

Det regner i dag,

Og vi skal straks dra videre

Med tog og trikk, fly og båt.

Det regner over alle sletter og hav.

Og kaktusen blomstrer.

Det visste jeg ikke.

Kaktusen tåler nesten ikke vann,

Og jeg går ute i regnet.

Det regner på taket, det siler regn

Over jorden vår.

Og eiketrærne står nakne.

De venter på sommer.

Regnet helbreder jorden, og vekker frøet,

Som har ventet så lenge.

Knopper spretter i li og mark,

Og straks er det sommer.

Regnet kommer forsiktig,

Så rasler det.

Epletrær og plommetrær i hagen

Synger med blad og blomst.

Så deilig å kjenne våren,

Og lukt av syriner.

Og sommeren synger for oss

Hele livet, en sjelden tone.

  

K.Herredsvela-ill.

 

VITNER Poesi 2016-2, Kp.9 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

VITNER

Vi er så mye inne i dag

At vi glemmer å se ut,

Vi glemmer å holde oss våkne

For alt som skjer.

Fuglene kommer tilbake,

Blomstene springer ut.

Det er vårluft i hele dalen,

Og barnet takker Gud.

Det synger i folkemunner

Om været, og livet på jord.

Vi vitner om alt vi oppdager

På veien, der vi bor.

GLOBAL TANKE

Vi snakker om global oppvarming,

Om været som en livsførsel.

Det går fra hånd til hånd,

At vi må bevare jorden ren.

Vi snakker om klimaet, om oversvømmelse

Og en dommedag som venter

Et sted langt fremme, og barnebarn

Som ikke kan spise seg mette.

Det er en tanke å forandre verden.

Vi må tenke nytt om mat og energi.

Store teknologiske oppfinnelser

Gjør at vi kan overleve en katastrofe.

Vi må være tydelige på stabilitet,

Og kraft som kan gjenvinnes.

Vi må se klimaet som en ressurs

Til å gjenskape en ny atmosfære av liv.

FANGE LYS

Hver morgen må jeg fange lys.

Jeg strekker hånden frem og hilser.

Det gir meg kraft å ha lys i hele meg,

Som et bankende hjerte.

Lyset gjør meg våken, og klar til å se

At jeg er lenket til jorden

Med kjærlighet og håp.

Jeg strekker min hals, og hilser

Alle i nabolaget, slekt og venner.

Vi trenger hverandre

Som lys og luft og jord.

Det er denne tiden vi har sammen.

ANSIKT

Jeg elsker hennes ansikt.

Jeg elsker ditt ansikt.

Du stråler som en sol gjennom meg,

Og gransker skriften.

Hvert ansikt er et navn, et skjær av lys

Som bærer kroppen,

Og fører oss frem på veien

Som stjerner og planeter i bane

I det grenseløse rommet.

Ansiktet lyser av kjærlighet,

Og forteller om inntrykk og opplevelser

Fra begynnelsen.

Ansiktet er som et speil for vårt liv.

  

LENKET

Vi er lenket til hverandre på jorden,

Vi er lenket til tid og rom.

Og lyset er lenket til oss,

Som vi er lenket til vann og brød

For å overleve dagens lange mil.

Vi er lenket til tyngde og høyde,

Og kjenner oss ett med kroppen –

Som er lenket sammen med små celler

For å overleve vandringen fra a til å.

Vi er lenket i arbeid og lek,

I søvn og drøm, til dagens lys.

Alt er lenket sammen, som veier og hav.

Og skyer og vind er lenket til jorden,

Som en puls i solens glade univers.

BARNET

Jeg holder et barn i hånden,

Og tenker at vi alle er barn

Som holder av noen.

Usynlige og synlige venner holder oss fast

Som en sol - i tid og rom.

Barnet løftes høyt på sterke armer.

Med våkent blikk blir barnet en del av oss,

Som en perle på livets sti.

Barnet er en verden for seg, en stjerne

Som leter etter en kurs -

Hvor det kan svømme fritt, og utvikle seg

Til å bli hva det er ment å være:

En søyle til jorden vår.

ALENE

Fordi vi er alene, fryser vi.

Vi fryser, for vi har ingen å gå til.

Dørene står åpne,

Men vi treffer aldri noen å snakke med.

Alle haster av sted til sine egne,

Til butikken, til karneval.

De trenger noe nytt å se på – i jaget

Etter å finne seg selv.

Vi er alene og fryser – som små barn.

Vi ønsker at vi hadde noen

Som kunne fortelle om livet

Og alt som beveger seg mellom menneskene,

Som vandrer hvileløst

Mot en ny strand.

GATER

Mange gater i store byer,

Utstrakte veier mellom folk og land,

Bokstaver og ord som vitner om nærhet

Skaper en plattform for kvinne og mann.

Her kan vi bygge og bo,

Og samtalen går livlig om trikken,

Og veien som raser forbi – med alt.

Heldigvis er vi ikke hjemme hele tiden.

Gatebilde vinker og kaller oss til seg,

Og former oss til å tro blindt,

At sånn må det være.

Vi kjenner lengsel til menneskemylderet

Og atmosfæren som skaper en by.

Vi kjenner oss ett med tiden,

Som løfter gatene i kjærlighet,

For der er du.

K.Herredsvela-ill.

VITNER Poesi 2016-2, Kp.8 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

KARET

Jeg bærer det rustne, tunge karet

Over jorden på en vakker sti.

Nattens små lys blinker,

Og solen lyser om dagen av glede

Over at jeg er til.

Jeg lever, og bærer min kropp

I natt og tåke, sommer, vinter og vår,

Til høsten kommer,

Og alle må forlate sine kjære

I en hellig lund.

Jeg bærer verden med meg i karet,

Og husker at jeg er født

For å oppleve begynnelsen,

Og veien frem til forvandlingen

I en ny skapelse.

VERDEN

Kaktusen har tunge blader,

Og holder de fast – som et levende skjold.

De vokser og krabber i været

Med greiner og sterke klør.

Som en verden i ørkenlandet

Lyser kaktusen med sitt grønne liv.

Den holder oss våkne – som mennesker

Og forteller at vi er til.

Vi forteller med liv og lemmer

En grenseløs kjærlighet til det vakre

Som kommer opp av jordens mørke rom.

Alt som er forteller om Gud.

NOE SKAL SKJE

Fremdeles har du noe å gi.

Tålmodig står du ved bredden,

Nedsunket i deg selv.

Gåtefullt skuer du fremtiden i et syn.

Lengst ute skjer forvandlingen.

Du løfter dine smale hender

Og beveger deg lett på jorden.

Du roper med sin gylne hals

At tiden er nær.

Du hører skriket fra fuglefjellet,

Og ser gribber i ørkensand.

Berøvet i eventyret

Finner du en sikker havn.

Trollbundet går du på stien

Mot et usynlig paradis.

Du bærer dine smykker og søljer

Som pant for ditt dyre liv.

Tålmodig holder du kursen

Mot Jerusalem, Davids by.

Ufattelige ting skal hende.

Jødene skal vende hjem.

ANNERLEDES

Annerledes enn alle de andre

Er hver og en på jord.

Vi er ingen masse i støpeskjeen,

Men unike, som far og mor.

Vi har en arv i vente, og tiden renner bort.

Vi kler oss for å holde oss varme,

Og kjenner at vi er til.

Vi er annerledes, som en grein på treet,

Og alle har søsken på jord.

HAV

Havets åndedrag bruser,

Og keiseren smigrer med vin og sang.

Store skip går i rute.

Vi lever for første gang.

Hver pust i menneskelivet

Er en ny og deilig vår.

Livet fornyes og gyller vårt hus.
Vi lever i begjær og håp - til vi dør.

Havet løfter sin rygg, og buldrer i vei

Med en bunnløs makt.

Den roper fra verdens fire hjørner,

Og samler krefter til siste akt.

Snart bryter havet som aldri før,

Og skyller over vår nakne kyst.

Menneskene ror sin båt, og dør

I avmakt, kaos og frykt, -

Som keiseren i gnistrende orkan.

JORD

Jorden drikker vannet,

Drikker mitt liv.

Sammen drikker vi stjerner og lys

Til vi fødes igjen i en ny og grenseløs tid.

Jorden drikker med vidåpen munn

Regn, skyer og hav.

Men, en dag skal hele jorden tørke inn

Og bli til en veldig grav.

  

MITT HUS

Mitt hus er forgjengelig,

Et glimt i tiden.

Å være, er å klatre i høyden,

Og se etter alt som er bakenfor.

Mitt hus er en kirke, et spir

Som viser hvem jeg er,

Og peker veien frem til Soria Moria,

Der alle skal bøye kne.

Jeg kaster meg i favnen til sterke krefter

Som forteller om håp og kjærlighet.

Jeg er i mitt hjemland, og kjenner nærhet

Til landskapet. - Jerusalem.

NÅR ALT SVINNER

Når alt svinner, er kjærligheten

Vårt ankerfeste, vårt fjell i stormen.

Tiden nærmer seg bristepunktet,

Og likegyldigheten er stor i verden.

Vi lever i vekterens tegn.

Lyset i natten våker over levende og døde.

En dag flyr jeg hjemmefra

Til en ny plattform i livet.
Her bygger jeg en landsby for mine egne,

Som skal lære å svømme.

Når alt svinner, kommer freden,

Og vi kan reise trygt – uten pass

Og håndbagasje.

Vi flyr fra sted til sted i ordet

Som lyser av kunnskap om livet,

Som er kilden til sannhet og visdom.

K.herredsvela-ill.

VITNER Poesi 2016-2, Kp.7 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

VELKOMMEN

Velkommen etter.

Mine øyne har sett himmelen.

Jeg hadde en drøm

Og gjenopplevde en vakker reise.

Der var daddelpalmer og syrintrær,

Epler og pærer.

Druene hang over oss

Som frukt på tunge grener.

Velkommen til porten som åpner seg

For den som vil inn.

Mine øyne har sett det skjønne

Jerusalem, Jerusalem.

LENGSEL

Jeg har en lengsel etter ord.

Jeg kan aldri motstå kraften, ånden,

Som vekker meg hver morgen

Og holder meg levende.

Lyset er det største i min sirkel

Av gåter og hemmelige åpenbaringer.

Det som har skjedd, skal skje på nytt.

Vi skal alle få en ny drakt.

Jeg svermer etter ord som taler visdom,

Og ser etter mine kjære.

Jeg kan ikke motstå engler

Som synger om en ny vår.

  

FOLK LESER

Folk leser ikke det de burde lese

Mellom linjene.

De leser ikke datoen, og glemmer

At alt har sin tid.

De vandrer hvileløst omkring,

Og glemmer å se i speilet.

De leser ikke ansikter

Som roper i nød.

Folk leser ikke for å lære visdom

Til et evig liv,

Men graver seg ned i studier

Som ikke holder mål.

Folk leser aviser som er tilslørt

Av tanker fra en syk verden.

De ser ikke sannheten,

Og skjuler seg i frykt.

FILOSOFI

Ordene har skaperkraft i seg,

Og får meg til å notere.

Jeg kommer med ytringer,

Men blir ikke hørt.

Filosofiens stumme skrik i ordene

Som ligger i hylla, ulest,

Hjelper ingen til et bedre liv.

Men testamente til en engel

Forteller alt.

Vi skal leve i kontakt med Gud,

Så vi kan se begynnelsen

Som en port for håp og kjærlighet.

TIDEN

Tiden tar ansiktet bort.

Bare små avtrykk er igjen.

Navnet nynner i lyng og trær,

Og stjernene lyser i rommet.

Din stemme er skriften på veggen,

Fargene i et maleri.

Ditt ansikt speiler i drømmer

Når tiden drar forbi.

SNAKK

Jeg snakker, og vet det ikke er lett

Å bære på de andre

Som er lemlestet, forlatt.

De som er mislykket, som et dikt

Som aldri finner et øre,

Peker mot stjerner, og blir hjulpet hjem

På englevinger.

Snakk om oppstandelse i ørkenen

Når kornet spirer til modne aks,

Og folket kan leve fritt.

Jeg snakker om en ny tid.

Med uleselige ord kan vi se fremtiden

Som en kuppel i det blå rommet.

ORD

Jeg dyrker kjærligheten, fyller tomme glass

Til en ny melodi. Ordene kommer fra stillheten

Og synger i mitt bryst. Jeg hører stemmer

Fra en mektig skog – med fugler fra hele verden.

TIDEN GÅR

Tiden er vakker som en pelskåpe,

Som en sommer med fugler og blomster,

Og frukt fra et mektig tre.

Tiden går iblant oss, som en engel,

Og passer på at vi lever.

Den sender sine lys inn i vår verden,

Så vi kan sole oss.

Tiden kryper som en orm, og snegler av sted

Med nye budskap. Den er et vitne

Om alt som skal skje. -

Og hver dag er tiden med oss

Som en trofast venn.

ANKER

Du har et anker i livet,

Og senker det i dypet hver dag,

Så du ikke skal gå deg vill.

Du ser etter stjerner, og merkesteiner,

Og synger iblant om de nære ting,

Før tankene bretter seg ut, -

Og du flyr med vinden.

Du har et anker i båten,

Og ror mot en sikker havn.

Når sjøen blir høy, og bølgene skummer,

Roper du Herrens navn.

År etter år følger du leia.

Du måler dybde og farlige skjær.

Med ankeret fester du båten i mørket,

Og venter, – for dagen er nær.

   

K.H-ill.

VITNER Poesi 2016-2, Kp.6 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

LYSET

Lyset er opphavet til alt.

Lyset ligger i våre gener

Som et vindu i landskapet.

Lyset er podet inn i vårt legeme,

Og renner i våre årer som blod

Lyset gir liv til armer og bein

Og holder kroppen sammen.

Med lyset kan vi reise oss

Og synge som vinden, som barn,

Og favne hvert sekund med glede.

Lyset er en gammel melodi

Som stadig er ung.
Den er en kraft, et batteri

Som aldri svikter.

Den kommer til oss,

Og blir hos oss som en engel

Så lenge vi lever.

ALEINE

Jeg sitter ofte aleine

Og kaster ord mot himmelen.

Jeg elsker livet,

Og ordene som kommer

Inn i min hverdag.

Jeg faller på kne for lyset,

Som vekker døde opp.

Jeg smiler som barnet

Over alt som skjer i hagen

Når våren kommer.

Jeg er aleine med ordene,

Og bygger setninger som hus.

Jeg vil bo i et gitter av lys

Som taler dag og natt

Om de siste ting.

Jeg vil se Gud.

TRETT

Jeg er trett av vinden.

Jeg ser bølger - mil etter mil.

Jeg vil rydde meg en seng og sove

Til våren kommer igjen.

Jeg er trett av alt som forsvinner.
Jeg vil ha livet tilbake.
Jeg vil se lauvtrær og blomster

I hagen til en venn.

Jeg vil speile meg i elven

Som renner forbi,

Og høre hjemlandets toner i lyngen,

Som et kjærlig pust av vår.

HVEM VÅKER?

Guds øye våker.

Hvor går vi hen, etter alt

Som vederfares vår planet?

Hvem våker over grensene

Til det vakreste landet i verden?

Hvem er Salomo? Hvem er David?

Jeg kjærtegner skriften,

Som forteller åpenlyst om de siste ting.

Gi akt på ordet,

For livet går ut ifra det.

Hvem våker over navnet

Som vekker døde til liv,

Og løfter barnet til paradis?

Hvem sørger over jorden

Når lyset slokner? 

MØRKET

Kvinner har grått, barn har grått,

Menn har gått i døden.

Mørket har knuget sjø og land,

Og jorden har tatt til seg av føden.

Krigen har gjennomrystet vårt folk.

I dag er vi fri til å styre.

Dyster er verden. Vi trenger en tolk

Som forstår, og kan fri oss fra døden.

Fylliker velter seg i mørke og natt,

Og ungdommen søker en havn.

Hvor skal dette brølet ende i dag?

Jeg flerrer mine klær, min kropp.

Menneskene vandrer livet ut.

Vi svømmer i lauv og klunger.

Mørket er grådig, og skaper en slutt

Med krig, pest og hunger.

BARNDOM

Min barndom er lys.

Mitt liv er lett.

Jeg lener meg til en grein.

Om stormen raser,

Jeg finner et skjul,

Og synger for livet, takk.

Jeg hilser barndommens eventyr,

Som et lysskjær av sol

I en frodig og fargerik park.

Jeg synger som fuglen, og tenker på Gud.

Så stort at jeg er blitt født.

Jeg våkner i paradis.

FUGLEN FLYR

Fuglen flyr bort. Byen er tom.
Ørken vokser som hav.

Ildfluene ber for sitt skjøre liv

Og legger fra seg sin maske.

Fuglene flyr, og frukten råtner på trær.

Lynet blinker. - En tordensky

Åpner dagen med regn.

Fugler av metall flyr over Jæren.

Jeg blir stående urørlig ved et mektig fjell.

Hvordan kan alt dette skje?

Vi mangler en radar for livet vårt.

Men fuglene flyr. De vet alt.

HAGEN

Det fins ingen påfugl i hagen.
Det fins ingen kongelig prakt.

Eplehøsten er over,

Og tropisk regn har gitt oss beskjed

Om en ny tid.

Det skal bli varmt.

Regnet siler i hagen, og elven går over

Sine vanlige bredder.

Jeg setter en båt på vannet,

Og bader, – for det er varmt,

Og tigeren er skutt.

Hagen var frodig en gang.

Nå vader gjess i hagen.

Og huset står trygt på et fjell.

Jeg ser mine kjære fra vinduskarmen

Når det går mot kveld,

Og himmelen er lys av engler.

K.H-ill.