VITNER Poesi 2016-2, Kp.8 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

KARET

Jeg bærer det rustne, tunge karet

Over jorden på en vakker sti.

Nattens små lys blinker,

Og solen lyser om dagen av glede

Over at jeg er til.

Jeg lever, og bærer min kropp

I natt og tåke, sommer, vinter og vår,

Til høsten kommer,

Og alle må forlate sine kjære

I en hellig lund.

Jeg bærer verden med meg i karet,

Og husker at jeg er født

For å oppleve begynnelsen,

Og veien frem til forvandlingen

I en ny skapelse.

VERDEN

Kaktusen har tunge blader,

Og holder de fast – som et levende skjold.

De vokser og krabber i været

Med greiner og sterke klør.

Som en verden i ørkenlandet

Lyser kaktusen med sitt grønne liv.

Den holder oss våkne – som mennesker

Og forteller at vi er til.

Vi forteller med liv og lemmer

En grenseløs kjærlighet til det vakre

Som kommer opp av jordens mørke rom.

Alt som er forteller om Gud.

NOE SKAL SKJE

Fremdeles har du noe å gi.

Tålmodig står du ved bredden,

Nedsunket i deg selv.

Gåtefullt skuer du fremtiden i et syn.

Lengst ute skjer forvandlingen.

Du løfter dine smale hender

Og beveger deg lett på jorden.

Du roper med sin gylne hals

At tiden er nær.

Du hører skriket fra fuglefjellet,

Og ser gribber i ørkensand.

Berøvet i eventyret

Finner du en sikker havn.

Trollbundet går du på stien

Mot et usynlig paradis.

Du bærer dine smykker og søljer

Som pant for ditt dyre liv.

Tålmodig holder du kursen

Mot Jerusalem, Davids by.

Ufattelige ting skal hende.

Jødene skal vende hjem.

ANNERLEDES

Annerledes enn alle de andre

Er hver og en på jord.

Vi er ingen masse i støpeskjeen,

Men unike, som far og mor.

Vi har en arv i vente, og tiden renner bort.

Vi kler oss for å holde oss varme,

Og kjenner at vi er til.

Vi er annerledes, som en grein på treet,

Og alle har søsken på jord.

HAV

Havets åndedrag bruser,

Og keiseren smigrer med vin og sang.

Store skip går i rute.

Vi lever for første gang.

Hver pust i menneskelivet

Er en ny og deilig vår.

Livet fornyes og gyller vårt hus.
Vi lever i begjær og håp - til vi dør.

Havet løfter sin rygg, og buldrer i vei

Med en bunnløs makt.

Den roper fra verdens fire hjørner,

Og samler krefter til siste akt.

Snart bryter havet som aldri før,

Og skyller over vår nakne kyst.

Menneskene ror sin båt, og dør

I avmakt, kaos og frykt, -

Som keiseren i gnistrende orkan.

JORD

Jorden drikker vannet,

Drikker mitt liv.

Sammen drikker vi stjerner og lys

Til vi fødes igjen i en ny og grenseløs tid.

Jorden drikker med vidåpen munn

Regn, skyer og hav.

Men, en dag skal hele jorden tørke inn

Og bli til en veldig grav.

  

MITT HUS

Mitt hus er forgjengelig,

Et glimt i tiden.

Å være, er å klatre i høyden,

Og se etter alt som er bakenfor.

Mitt hus er en kirke, et spir

Som viser hvem jeg er,

Og peker veien frem til Soria Moria,

Der alle skal bøye kne.

Jeg kaster meg i favnen til sterke krefter

Som forteller om håp og kjærlighet.

Jeg er i mitt hjemland, og kjenner nærhet

Til landskapet. - Jerusalem.

NÅR ALT SVINNER

Når alt svinner, er kjærligheten

Vårt ankerfeste, vårt fjell i stormen.

Tiden nærmer seg bristepunktet,

Og likegyldigheten er stor i verden.

Vi lever i vekterens tegn.

Lyset i natten våker over levende og døde.

En dag flyr jeg hjemmefra

Til en ny plattform i livet.
Her bygger jeg en landsby for mine egne,

Som skal lære å svømme.

Når alt svinner, kommer freden,

Og vi kan reise trygt – uten pass

Og håndbagasje.

Vi flyr fra sted til sted i ordet

Som lyser av kunnskap om livet,

Som er kilden til sannhet og visdom.

K.herredsvela-ill.