VITNER Poesi 2016-2, Kp.3 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

TRYGGHET

Jeg skriver trygghet,

Barmhjertighet, kjærlighet.

Over alle språk er Gud

En veiviser, et bud, et vitne.

Vi skriver nedarvede historier

Om slekt og fantasi,

Tanker og visdom fra livet.

Alt vi har båret på, skriver vi ned.

Som en arv blir det lagret i fjellet

I generasjon etter generasjon.

Det blir smelter sammen med barnet

Som bærer navnet i sin sjel.

STORM

Bare storm, nedbør, kulde.
Bare et fnugg fra nordpolen

Er nok til å rive oss med.

Vi lever i storm og kulde hver dag.

Stormen pisker jorden, og forteller

At dette ikke er et blivende sted.

Kulden biter i sjel og kropp

Og farger jorden med feber.

Alene står jeg og vakler

Som et gammelt tre.

Snart er jorden tømt,

Og havet fråder i stormen.

Ingen steder finnes et hjemland.

Hvileløst vandrer jeg på jorden,

Som en blind mann.

Stormen brøler som en tiger.

RØST

Sterke røster løfter min panne,

Bærer meg over mektige stup.

Selv er jeg søkende, barnløs, forlatt,

Preget av ensomhet, et uskrevet blad.

Reis meg fra støvet, min fullkomne rytter.

Gi meg et ord jeg kan dvele ved.

Gi meg en hånd, og rekk meg din finger,

Løft meg mot stjerner, gi meg din ånd.

JEG LEVER

Jeg lever av det jeg skriver.

Prosa og lyrikk er et kjent varemerke.

Jeg skriver poesi til neste generasjon.

Noen der ute vil høre og lese,

Finne sin identitet i ordet som fosser frem

I alt som er skrevet i naturen

Fra begynnelsen.

Jeg lever i denne andaktsboken som gløder

Av sannhet og visdom,

Og finner meg til rette i et gammelt hus

Med utsikt til en langsom elv.

Jeg skriver, og er stadig på utkikk etter nye ord

Som kan brukes i steinbedet.

Jeg merker alderen, og tidens tann

Hver dag passerer utenfor mitt vindu.

Fra en høyere arena kan englene skue landskapet.

De ser ned til oss, – og forstår

At livet er ingen dans på roser.

Til slutt får den vise gull.

STJERNER

Et helt orkester med vitner,

Stjernelys fra en mild vinter.

Dagene brøyter i snø.

Nattens arr i måne

Er et åpent sår for alle.

Vi er underlagt skapelsen

Vi trenger en forsoner, et lys

I vårt indre – som vekker oss

Med milde hender.

Alltid må jeg være ren,

Så jeg kan leve lenge i landet,

Og oppleve en ny hud.

BARNET

Barnet tenker fjellet,

Tenker tunge tanker med kropp og hender.

Barnet synker i våre liv

Og blomstrer.

Barnet går gjennom våren med smil,

Og hilser alle som blomster og trær

Til den store festen.

Syng, mine liljer, roper barnet,

Som går inn i eventyret.

Her møter barnet en prins, en prinsesse,

Og livet går videre,

Barnet minner om mennesket fra begynnelsen.

Det følger et spor mot lyset,

Og vokser som en blomst

Inn i en ny verden.

MÅL

Jeg har ingen å måle meg med.

Det er fredag i undergrunnen,

Og jeg suser av sted.

Som alle andre, skal jeg fra A til B,

Og legger i vei.

Jeg går i rute fra begynnelsen

Til et ukjent sted.

Og trikken er stappfull, mange vil med

Til et stoppested.

Sånn er livet. Vi har hånden full.

Vi traver i vei, og glemmer

At vi er mer enn oss selv.

Vi har noen å ta vare på.

Målet er at alle tenker på hverandre

Som søsken - på samme jord.

Da vil vi det beste, og finner ut

At livet er ikke slutt.

Vi skal videre, jeg og du.

ORDENE

Vi må ikke sløse med ordene

Som kommer vennlig til oss.

Ustanselig skriker noen – der ute:

Vi må sloss!

Vi må verne om det vi har kjært

Så lenge vi lever.

Vi er skyldige å gi vårt liv -

For å vinne vår sjel.

Ordene hjelper den rike å gi,

Så børen på veien blir lett.

Ordene er mine øyner, soldater.

De lever, og fødes på nytt.

K.H-ill.